• Kinoguiden

I denne spenningsfilmen er nemlig bankene den store skurken, som driver med lyssky affærer for å pynte på egne resultater.

Det er skruppelløse mennesker som ikke tar ett øre for å drepe dem som truer den lukrative virksomheten.

ANTIHELT: I en verden der Jason Bourne og en nyrenovert James Bond opererer internasjonalt for å få klørne i de gigantiske foretak med skruppelløse ledere, er det interessant at tyske Tom Tykwer, en ganske så kompromissløs om enn ujevn filmskaper, prøver å lage en film i det samme lendet.

Hans antihelt, Interpol-agenten Louis Salinger (Owen), er også en ensom, sint, uredd type, som nærmest går over lik for å komme til bunns i sakene.

Sammen med New York-statsadvokaten Eleanor Whitman (Watts), har han og et team i lang tid jobbet med å avsløre klandreverdige aktiviteter i den internasjonale pengestrømmen.

Når tampen brenner og de oppdager at en av verdens største banker er involvert i ulovlig våpenhandel og finansiering av terror, opplever de kjapt at de jakter på meget farlige mennesker.

JAMES BOND: «The International» har noen påkostede actionscener og beveger seg fra storby til storby, men Tykwer litt seige form gjør dette til mer en tenkende thriller.

Jakten på de store skurkene er spennende. Og innfløkt som en god 70-talls paranoiathriller fra Hollywood.

Dessverre klarer ikke han å gi dem en tredimensjonal fremstilling. De blir som regel pappfigurer, i en verden der komplekse menneskelige mekanismer rår.

Clive Owen er som vanlig tøff og troverdig, og får endelig her leke i en rolle som minner om James Bond, en karakter han var favoritt til å overta etter Pierce Brosnan.

Da er jeg mye mer tvilende til Naomi Watts. Hun gjør så godt hun kan. Men rollen hennes har knapt en selvstendig funksjon i filmen, og hun blir hengende for mye i løse luften.

Filmen er hyperaktuell i en tid da finansmarkedet kollapser og bankene leter etter nye inntektsmuligheter.

Slik sett er dette en fascinerende reise.