Forrige film «Jenta som lekte med ilden» ble en mellometappe.

Avsluttende del «Luftslottet som sprengtes» klarer kunststykket å bli en komplett historie for de som allerede har lest boken, og samtidig få maksimalt ut av det som fremstår som overraskelsesmomenter for de som ikke har lest.

• Kinoguiden

Noe av grunnen til at «Luftslottet som sprengtes» fungerer så bra, er at hevnen er usedvanlig imøtesett. Hevnen over resten av overgriperne mot Lisbeth Salander, etter at noen av dem, slik vi vet, allerede har falt fra.

INTENST: Nå står det siste oppgjøret for tur. Konflikten trappes opp på tre ulike fronter, som veves usedvanlig intelligent og intenst sammen.

For etter hvert som Lisbeth Salander lappes sammen igjen og gjenvinner fatningen etter den dramatiske slutten på forrige akt, så må hun i retten og forsvare seg mot anklagene om drapsforsøk på sin far. Parallelt med dette rettssalsdramaet løper Mikael Blomkvists fortsatte etterforskning, og i tillegg en hemmelig gransking fra politiets side.

Disse tre handlingstrådene, vevd sammen med mottrekkene fra Salanders gjenlevende motstandere, skaper en fartsfylt avslutning. Siste film konkurrerer med den første i nervepirrende drama, selv om den innledende filmen fortsatt står igjen som den som har mest visuell kraft av de tre.

Historien vinner også på at vi er blitt kjent med både Lisbeth Salander og Mikael Blomkvist, og på at oppgjøret nå er blitt i høyeste grad personlig for dem begge.

HANDLEKRAFTIG: De som har savnet den handlekraftige Blomkvist i serien, møter ham her i bedre slag enn noen gang, i det Salander stort sett er pasifisert bak murene.

Der skaper hun seg et panser av et pønkerskall i påvente av rettssaken. Spenningsmomentet er om hun kommer seg tidsnok ut av skallet til at hun kan spille en rolle i sin egen hevn.

Når trilogien nå er komplett, så trer den fullstendige historien også frem som noe mer enn et spenningsdrama. For den delen av denne krimsagaen som handler om hvordan enkeltmennesket kan veves inn i et politisk spill, og om maktmenneskers overgrep, den blir definitivt til noe mer enn en thriller.

Dermed er det bare å slå fast: «Millennium»-trilogien fullfører med stil og står på egne ben som filmverk, uten å skuffe de som kjenner historien fra før.