SE TRAILERS UNDER ANMELDELSEN.

«Sherlock Holmes» bygger på romanfigurene til Sir Conan Doyle, men historien har ingenting med hans skrifter å gjøre. Og knapt noe med hans univers å gjøre.

Dette er 1800-tallets London skutt i et frenetisk tempo, med hypermoderne klippeteknikker og spektakulære effekter. Morsomt og underholdende, ja, men den snikende spenningen savnes.

• Kinoguiden

Filmen har selvsagt ingen riktig slutt. Hovedsporet er like åpent som i starten, og det er tydelig at Hollywood her ser en mulighet til å melke romanhelter som en hel verden elsker.

Som i andre buddyfilmer – «Dødelig våpen», hva de nå heter – er de vittige, avvæpnende kommentarene like viktige som mysteriet de prøver å løse.

GOD KJEMI: Robert Downey jr. og Jude Law fungerer faktisk bra i sine rollen. Kjemien er god, de ser ikke for glatte ut og har såpass karisma at vi som publikummere lar oss engasjere.

Downeys Holmes blir en slags lurvete antihelt, med en hang til ulike substanser. Paradoksalt nok blir Downey pepret med slike roller etter at han havnet på vannvognen og kvittet seg med bad boy-stempelet.

Som, vanlig i nyfortellinger av gamle historier, har vi å gjøre med overnaturlige krefter, hemmelige ordener og korrupt spill. Slike ting som moderne effektmakere elsker. Datagrafikken er plettfri. Det gamle London er gjenskapt med høy autentisitet.

Sherlock Holmes angriper hvert spor, hver gåte som om det er en vitenskapelig utfordring – og som regel har han rett. Det er fascinerende, men Ritchies hang til sjokklippeeffekter minner oss hele tiden på at vi ser en film.

Dette er tull og tøys som ender i ingenmannsland for å bane vei for en oppfølger. Jeg mistenker at neste film kan bli litt mørkere i kantene. Nå blir det mye action, sigøynermusikk og tjo og hei.

Men det er jo slikt ungdommen liker.