Samtidig en liten advarsel. Her er det både bitt og skarpe kanter. Og det er jo ikke barn så altfor vant til, så det kan være lurt å se filmen sammen med barna.

Max er en uregjerlig og følsom guttunge. Han føler seg misforstått både av mor og storesøster, og da setter han av gårde til et fantasiland der han møter «de ville», eller «Huttetuene» som de kalles i tittelen. For det var navnet Anne-Cath Vestly ga fantasigigantene i historien, da hun oversatte Maurice Sendaks klassiske barnebok «Where the Wild Things Are» kort tid etter at den kom ut i 1963.

«Huttetuene» har temperament, akkurat som Max, men de er også godslige rett under overflaten, som ham. De blir lett overmodige, og de blir lett såret, ikke ulikt guttungen.

FØLELSER: At et barn lærer seg å bli kjent med sine egne egenskaper gjennom å gjenkjenne dem hos fantasivesener, er ikke noe uvanlig grep. Det spesielle her, er at man får hele spekteret av følelser. Inkludert frykt. Så ikke send ungene av gårde alene på kino. Med barn over syv kan man til gjengjeld få riktig gode samtaler etterpå. Om hvorfor det er lov å ha motstridende følelser, blant annet.

«Huttetuene» er gigantiske dukker med mennesker inni, og det gir en helt annen følelse enn den dataanimasjonen som de fleste familiefilmer er laget med i dag. Likevel er ikke dette dukkeverksted, det er smidig utført, samtidig som det er sjarmerende rufsete.

UNIK: Den alternative regissøren Spike Jonze («Being John Malkovich») har skapt en ganske så unik film med utgangspunkt i barneklassikeren. Medvirkende til det er også stemmeleggingen, der karakterene spilles, i stedet for å levere ordspill.

Den opprinnelige boken var svært kort, bygget opp rundt noenogførti tegninger. I noen partier virker det som om utvidelsen av historien gir en litt ujevn rytme.

Det er likevel for småplukk å regne, i en fantastisk historie om en uregjerlig gutt i ulvekostyme som møter noen rare, godslige og elskverdige gigantmonstre på en øy i et fantasirike.