Det handler om rugby, men det er ikke en typisk sportsfilm. Det handler om Nelson Mandela, men det er verken typisk biografifilm eller typisk politisk film. Derimot så er det akkurat hva vi har lært å forvente av Clint Eastwood de senere årene, en film som underholder akkurat like mye som den engasjerer.

Dessuten også en film med skuespillerprestasjoner som fascinerer selv om de er rensket for utvendig briljering. Noe som allerede har gitt Oscar-nomiasjoner både til Matt Damon og til Morgan Freeman.

RUGBY-FORENING: For de svarte i Sør-Afrika, etter den nyvunne friheten på 1990-tallet, var rugby fortsatt de hvites sport og dermed et symbol på apartheid. Nelson Mandela (Morgan Freeman i filmen) var likevel overbevist om at sporten kunne bidra til nasjonal forening. Lagkapteinen Francois Pienaar (Matt Damon) ble en viktig medspiller, i forkant av verdensmesterskap på hjemmebane. Det til tross for lagkapteinens halvrasistisk familiebakgrunn.

Det er mange grunner til at dette er engasjerende stoff, femten år senere. En vesentlig grunn er de kraftfulle prestasjonene som Clint Eastwood, nær sagt som vanlig, får ut at sine skuespillere.

En annen grunn er at selv om dette bare en liten del av det omfattende arbeidet med å skape et forent Sør-Afrika, så er det et godt og troverdig portrett av Mandela, hans vennlige autoritet og hans tankegang.

INSPIRERENDE: Begge Oscar-nominasjoner er vel fortjente, men Morgan Freemans innsats som Mandela er like fullt det sentrale her. Han har et fantastisk grep om legendens væremåte, og tar på kornet den jordnære karisma som gjorde Mandela til rett mann i rett tid.

Skal man finne noe å henge seg opp i, så er det et par scener som virker litt for enkle, mot slutten av filmen. Men alt i alt er «Invictus» en utsøkt anledning til å bli inspirert, engasjert og underholdt. Alt på en gang.