Broadwaysuksessen tar mye av handlingen fra Fredrico Fellinis halvbiografiske filmklassiker «8 ½» (63) – denne gangen med Day-Lewis i rollen som den desillusjonerte og kunstnerisk uttørkede regissøren Guido Contini, som står med begge beina i en gedigen midtlivskrise.

• Kinoguiden

Han skal sette i gang sitt mest ambisiøse filmprosjekt noensinne, «Italia», men har verken et manus eller en idé om filmens handling, få dager før innspillingsstart.

Contini faller inn i dagdrømmer og dype refleksjoner over egne veivalg – der alt faller og står på forholdet til syv kvinner, deriblant konen Luisa (Cotillard), elskerinnen (Penelope Cruz), hans faste filmstjerne Claudia (Kidman) og stolpen i det kunstneriske livet, kostymedamen Lilli (Judy Dench).

Kan han få tilbake inspirasjonen?

DAMENE LEVERER: Rob Marshall beviste med Oscar-grossisten «Chicago» (02) at han mestrer musikalsjangeren. Den biten fungerer strålende også her. Hver av damene får sine store, velkoreograferte nummer, filmet med kreativ fotoføring. Musikken er ujevn, men stort sett fungerer denne biten også. Damene leverer – flere av dem kunne glatt gått inn på hvilken som helst scene.

Day-Lewis er også strålende og troverdig i rollen som den velmenende, men emosjonelt skakkjørte regissøren.

Problemet blir filmens episodiske struktur. Damene får sine kapitler, på rekke og rad, og dette formmessige grepet gjør at filmen føles litt lang, uttværende, og til tider altfor utvendig.

Jeg savner å komme dypere under huden på kvinneskikkelsene og deres spennende karaktertrekk.

DJERVT: «Nine» er egentlig et djervt prosjekt – det å skulle trenge inn i psyken til en feiret, men svært så kunstnerisk anlagt italiensk filmregissør. Ikke særlig kommersielt – det er skuespillerne og de overdådige rammene som gjør dette til en storfilm.

Slik sett er det fascinerende å følge opptrinnene på lerretet. Men blir vi særlig klokere etterpå?