Ensomhet, sorg, begjær og lengsler sett gjennom øynene til en homofil mann i Kennedy-eraens California.
Moteskaperen Tom Fords regidebut er et imponerende stykke film, selv om den til tider føles litt kjølig, kalkulert og tilfreds i sin melankolske selvmedlidenhet.
«A Single Man» er løst basert på Christopher Isherwoods roman med samme navn fra 1964, som regnes som en av hovedverkene for den moderne «Gay Liberation»-bevegelsen.
Filmen kan også kvalifisere som «Queer Cinema», men har en appell som er mye bredere enn som så.
I SKYGGEN: Den middelaldrende universitetsprofessoren George Falconer (Colin Firth) lever i skyggen av sin store kjærlighet Jim (Matthew Goode), som omkom i en tragisk bilulykke for åtte måneder siden. De levde sammen som «livspartnere» i 16 år, men George var ikke engang invitert til begravelsen.
Den minste ting i ungkarsleiligheten minner ham om livet med Jim, men nå er dette livet over. George har mistet viljen til å leve, og skjuler desperasjonen under et velmanikyrert, pertentlig skall.
For George har livet blitt en offentlig opptreden, men denne fredagen i november 1962 akter han å forlate scenen med verdighet.
Han skal rydde pulten sin på universitetet, tømme bankboksen og spise en siste middag med bestevenninnen Charley (Julianne Moore), en frustrert og fraskilt husmor som drukner sorgene med gin.
Deretter skal George blåse ut hjernen sin med en pistol, og gjenforenes med sin elskede Jim. Roen er bare en kule unna, med mindre skjebnen griper inn.
MAD MEN: Lyspunktene kommer i Georges flyktige møter med menneskelig kontakt, enten i form av en liten nabopike, en spansk «hustler» (fotomodellen Jon Kortajarena), eller den følsomme studenten Kenny (Nicholas Hoult), en ung gutt som muligens kan fylle tomrommet etter Jim.
Foruten å gjøre sin debut som regissør har moteskaperen Tom Ford også har vært med på å skrive manuset – og han finansierte hele produksjonen med egne sparepenger.
Fords estetiske fingerspissfølelse kommer som forventet veldig godt til syne i filmens møysommelige bildekomposisjoner og set-design, som er gjennomført elegant hele veien. Han har gjenskapt 1960-tallets California med en detaljrikedom selv ikke tv-serien «Mad Men» kan matche (Ford gir allikevel et nikk til denne serien med et ukreditert gjestespill av «Mad Men»-stjernen Jon Hamm).
Tom Ford har skrevet om historien i henhold til sine egne erfaringer og funderinger, i så høy grad at han beskriver filmen som selvbiografisk.
SPØRSMÅL: Man kan stille legitime spørsmål til hvorfor heterofile skuespillere så ofte roses som «modige» når de portretterer homser på film.
For ikke å snakke om hvorfor disse rollene så sjeldent går til skuespillere som er ute av skapet. Vi burde ha kommet lengre enn som så, men når det er sagt:
Colin Firth er virkelig gripende i denne rollen, og har aldri vært bedre enn her. Han har allerede blitt tildelt prisen som beste skuespiller i Venezia, og er Oscar-nominert for beste mannlige hovedrolle. Tom Fords engasjement og lidenskap, både for historien og filmmediet, er åpenbar, og som regidebut er «A Single Man» virkelig et imponerende stykke arbeid.
For all sin desperasjon er dette også en noe kjølig og distansert film, kanskje litt for tilfreds i sin melankolske selvmedlidenhet. Allikevel stil med substans, eller eventuelt vise versa.