«The Wolfman» er en nyinnspilling av en Lon Chaney-klassiker fra 1941, fra en tid da Hollywood elsket å skildre ulike monstre som kunne gi publikum nye mareritt. I den nye utgaven er det Benicio Del Toros Lawrence Talbot som blir utsatt for en grusom forbannelse – det å bli hjemsøkt av onde krefter som ikke kan styres.

Talbot er en feiret skuespiller som reiser tilbake til sin families eiendom i England etter at broren forsvinner. Kontakten med faren (Hopkins) og broren har vært lik null i mange år – og morens grusomme død mange tiår tidligere piner ham fremdeles.Broren blir funnet drept, lemlestet på bestialsk vis.

Åpenbart av et dyrevesen med uante krefter.

KLASSISK SKREKK: Jakten på dette vesenet skal bli skjebnesvanger for mange. Sammen med brorens forlovelDe (Emily Blunt), faren, hans trofaste tjener og en pågående etterforsker fra scotland Yard, prøver han å finne svaret. Men sannheten er grufull, skal det vise seg.

Dette er gotisk skrekkfortelling på sitt mest gjennomførte – med alle elementer inntakt for å lage gode varulvspenning: Gamle slott, sigøynere med trolldomskunster, fullmåner, sølvkuler, dunkel belysning, mollstemte akkorder, onde krefter som ikke kan temmes, mord og grusomheter. Talbot blir etter hvert til en plaget mann.

Del Toro klarer på finstemt vis å skildre både aristokrati, kvaler og sjeletortur på mesterlig måte.

BEKMØRK: Hopkins spiller faren, som åpenbart sitter på en rekke hemmeligheter, med et rolig sinnelag som blir ekstra virkningsfullt når dramaet tilspisser seg, mens Emily Blunt er passende i rollen forloveden som får tette bånd til Talbot, og som kanskje sitter på nøkkelen til ondskapens bekjempelse.

Heldigvis beholder filmen en bekmørk tone frem til siste bilde – her er ingen lykkelig utgang som virker påklistret.

Problemet er mer at historien aldri får deg helt ut på stolsetekanten. Eller at nakkehårene reiser seg. Det er spennende, men ikke gysende.

Da mister filmen en dimensjon som kunne ha gitt enda mer på terningen.