Biter av historien om John Lennons liv fra han var femten og frem til The Beatles Hamburg-periode tidlig på 1960-tallet er allerede kjent. Det er begivenheter som man vet vil enten knekke deg eller forme deg til noe stort.

John Lennon vokste opp hos tanten Mimi, uvitende om at hans biologiske mor Julia bodde i samme nabolag. Gjenforeningen skjedde da han var 15 år. De to kvinnene er totalt ulike. Mimi er den strenge som har sørget for et velordnet liv. Julia er ustabil, men bidrar like fullt både med musikalitet og livsglede til Johns liv. Julia har en helt annen form for intimitet en tanten med de hevede øynene. Moren er den som forteller ham at «rock'n'roll handler egentlig og sex».

I mellomtiden har han også møtt Paul McCartney, i en herlig scene der man fornemmer formen som samarbeidet skal få i fremtiden. Respekten er blandet med at de hele tiden utforderer hverandre.

«Nowhere Boy» er både en regisprestasjon og en skuespillerprestasjon, og en suveren sammenfatning av ungdomsårene til en mann som skulle vise seg å prege flere generasjoner.

Sam Taylor Wood er debutregissør, men har en god merittliste som fotograf og videokunstner. Hun bringer oss rett inn i historien, sløser ingen tid på introduksjoner. Vi får umiddelbart følelsen av at vi befinner oss i Liverpool på terskelen til en kulturrevolusjon. Ensemblet hun har samlet rundt seg, er perfekt for rollene. Aaron Johnsons innsats som Lennon er allerede nevnt.

I tillegg representerer Kristin Scott Thomas og Anne-Marie Duff på en utmerket måte kreftene han slites mellom, som kvinnene i hans unge liv.

FLOTT PORTRETT: «Nowhere Boy» er et intimt og direkte portrett av den unge John Lennon.