Cannes-vinneren «Profeten» er en av årets sterkeste filmer, som burde behage både «arthouse»-publikummet og menigmann. Et beinhardt krimdrama preget av total realisme og troverdige skuespillerprestasjoner. Sånt kan vi like!
Er du ikke kriminell før du havner i fengselssystemet, er du det garantert på vei ut igjen. Den arabiske syttenåringen Malik (Tahar Rahim) ankommer et fengsel utenfor Paris for å sone en dom på seks år. Vi får vite minimalt om Maliks liv før arresten: han er nærmest analfabet, et barn av sosialapparatet og har ingen allierte på utsiden eller innsiden. Han er alene, redd og resurssvak. Et lett offer. Fengselet styres av korsikanske Cesar Luciano (Niels Arestrup), en pensjonsklar mafioso som tvinger Malik til å myrde en homofil angiver.
Drapet gir Malik beskyttelse og status, men ingen tilhørighet. For korsikanerne er han fortsatt ”en skitten araber”, mens det stadig voksende segmentet av muslimske fanger anser Malik som ”et korsikansk svin”.
Den eneste Malik kan stole på er seg selv, og for å overleve må han bli en sløy opportunist som spiller sine egne maktspill.
NARKO-NETTVERK: Malik blir gradvis en stødig høyrehånd for sosiopaten Cesar, og en maktfaktor i fengselet. Han starter opp sin egen narkovirksomhet med hjelp av den kreftsyke kompisen Ryad (Adel Bencherif), danner kontakter og bygger opp et eget nettverk. Bytter ut et fengsel med et annet, og blir en fange av det kriminelle miljøet. Regissør Jaques Audiard var sist å se på norske kinoer med «Mitt hjertes tapte slag» (2005), også den et prisbelønnet karakterdrama om hverdagen til en kriminell ung mann.
Audiard lager sjangerfilm i bred forstand, i dette tilfelle en gangsterfilm i fengselsmiljø, men den beinharde realismen brytes med noen surrealistiske innslag. Malik hjemsøkes stadig av spøkelset til mannen han myrdet, og redder livet ved å være sanndrømt – noe som gir ham kallenavnet «Profeten».
«Profeten» tegner et veldig grimt bilde av det franske fengselsvesenet, og det merkes at filmen er laget av en regissør som vet hva han snakker om. Audiard tok i bruk tidligere fanger som rådgivere og statister for å forsikre at alt ble skildret autentisk. Det aller meste klaffer ned til minste detalj her, både når det gjelder miljøskildring, psykologi og skuespillerprestasjoner.
Totalt troverdig og medrivende, hele veien. Filmen varer i over to og en halv time, men er over før man får summet seg!