Den whiskydrikkende playboyen Tony Stark, som i den første filmen ble Iron Man, er en ypperlig karakter for en glimrende superheltfilm. Men regissør Jon Favreau utnytter ikke dette soleklare potensialet i toeren.

Det blir rett og slett ikke dystert og smertefullt nok, selv om det er det historien legger opp til. Det at studioet går for en lav aldersgrense, er direkte ødeleggende for tonen i en film som skriker etter mørke og voksne vendinger.

RUSSLAND: I den nye filmen kommer trusselen fra Russland. Ivan Vanko (Rourke) er mystisk figur med linker inn til Stark-familiens fortid. Nå ønsker han hevn ved å skape et ødeleggelsesvåpen basert på Starks teknologi.

Samtidig ønsker amerikanske myndigheter å overta Iron Man-konseptet fra Stark, som i noen år har skapt fred på jorden.

Fiendene lurer overalt – og Stark sliter med personlige skavanker og demoner. Kampen om å overleve blir tøff.

GRYNTING: «Iron Man 2» viderefører den kule tonen fra eneren. Stark er tøff i trynet og kompromissløs, og har en egen evne til å provosere. Derfor er filmen også kulest når Stark, i Downeys perfekte skikkelse, unngår superdrakten sin.

Det å blande inn underskrevne rollefigurer spilt av Scarlett Johansson og Samuel L. Jackson, hjelper ikke. Og selv Rourke får ikke mye annet å spille på enn grynting og onde blikk/flir.

Konseptet i seg selv er underholdende, og på effektfronten er det mye spektakulært her, men man aner at dette kunne blitt så mye bedre hvis man hadde turt å gi jernet.