– Jeg sa til meg selv, «tenk hvis du bare får lage én film, er det dette du vil stå for?». Da var det lett å svare «nei», sier sønnen til to av norsk films mest gullkantede skuespillernavn, med fornavnene Frøydis og Helge.

I stedet satte Matias Armand Jordal seg ned og skrev manuset til «Sammen» – en sterk film om sorg, savn, kjærlighet og utilstrekkelighet, som allerede har høstet sin første terningsekser.

Leve videre

Filmen åpner med en norsk gjennomsnittsfamilie. Varme, gode mor som er limet som holder de to gutta hennes sammen. Når hun dør i en tragisk ulykke – og det allerede før filmtittelen har rullet over lerretet – blir det opp til pappa Roger og 12 år gamle Pål å finne en måte å leve videre på.

Så mye kan sies, at akkurat dét ikke er lett. Far klarer ikke å snakke om noe, enten han spiller klovn eller stikker av – både fysisk og til flaska, og avviser all hjelp. Det er stille i leiligheten der de to er igjen.

– Jeg ville si noe om at livet er skjørt, og at det er lite som skal til. Jeg ville forsøke å gå litt i dybden om hvordan det er å være menneske. Som far tenker jeg også selv på hvordan det ville være å bli etterlatt. Har barnet ditt en god mor, er det lett å tre til siden som far, sier Matias Armand Jordal ærlig, og legger til:

– Skulle jeg nå andre, måtte jeg legge hjertet mitt i det.

Fortelle historier

Langfilmdebutanten har alltid trivdes best med å fortelle historier – og ikke spille i dem selv. Etter å ha laget prisbelønnede kortfilmer skal han nå bevise hva han står for. Han gikk grundig til verks, snakket med alle sider: En mor som ga fra seg barnet sitt, barn som har opplevd å bli sviktet, barnevernet.

– Jeg kunne ikke finne på dette selv, det ble mye research, sier han.

Og da manus var ferdig og det grønne lyset kom, gjaldt det for Matias Armand Jordal å finne de rette skuespillerne.

Det ble Fritjov Såheim, som gjør sitt livs andre filmhovedrolle, som pappa Roger og Odin Waage, da 12 år, som debuterer som Pål.

Det er disse tre herremenn som møtte pressen i Oslo onsdag formiddag, for å snakke om filmen som har vanlig kinopremiere fredag denne uken. «Mor», spilt av Evy Kasseth Røsten, er like fraværende som på storparten av filmen.

«Går det bra?»

Onsdag kveld skulle Odin Waage (nå 13) se sin egen innsats for aller første gang i sin helhet, og det hjemme på Hamar – sammen med kompiser og familie.

– Det var rart å se seg selv, sier Odin, som gjør en like stor rolle som Såheim i filmen. Det var morens kjæreste som så annonsen om audition. Odin leste halve «Bukkene Bruse» i første runde, minnes han på av regissøren, som har følgende å si om sin unge protesjé:

– Det var mange runder og prøvefilminger. Vi laget noen situasjoner, og jeg så etter innlevelsesevne og sperrer. Det er takknemlig å jobbe med ikke-profesjonelle, de er åpne og selvsensurerer seg ikke. Odin overbeviste veldig; han ble rørt og grepet. Og gråt! Jeg ble glad, men også redd – for at det skulle være noe personlig under, vi kjente jo ikke så mye til disse guttene, sier Armand Jordal

– Det var derfor dere hele tiden spurte meg «går det bra?», smiler Odin skeivt. Det eneste han slet med, var å bli sint – ordentlig sinna – når en viktig scene skulle spilles inn: – Da gikk jeg litt unna og slo i en pute på forhånd, jeg måtte skrike og prøve å bli litt vill!

Sårbar mann

«Går det bra?» er også et spørsmål som går igjen i filmen. Pappa Roger nikker og snakker om noe annet, og får seg ikke til å be om hjelp – før det nesten er for sent.

– Han er en fasadefyr, han smiler utenpå og koker inni. Jeg er glad i slike svake, små individer, min rolle er å forsvare dem. Jeg kicket på rollen med én gang Matias sendte meg manus; det ambivalente i den klovnete, tragikomiske typen som både er følsom og lukket, sier Fritjov Såheim.

Etter en lang rekke biroller i spillefilmer – «jeg tror det er 17», sier han selv – ble det hovedrolle i først «Kunsten å tenke negativt» og nå «Sammen».

– Utleverende roller gir meg noe. Man blottstiller seg fullstendig, det er rene egenterapien. Filmen gir også et sårbart mannsportrett. Å gråte og bli grepet er feminine verdier, som ses på som viktige. Vi menn sier «bra» og gråter en skvett, vi har lært å vise følelser – men vi må ikke miste kontrollen, sier Såheim, og legger til: – Roger går på dassen på bingoen for å grine så ingen skal se ham.

Regissør Matias Armand Jordal tror det finnes mange menn som Roger.

– Jeg er veldig fascinert av mannen som skal holde fasaden, det er hans måte å prøve å ta ansvar på. Far og sønn kommer gjennom det, faren blir et modent menneske – til slutt. (ANB-NTB)