...
Kate Morton er aktuell både med ny bok og som gjest under litteraturfestivalen på Lillehammer. Foto: Handout

Svak for en god tragedie

Kate Morton liker familiehemmeligheter fra svunne tider, hvordan de gjør oss til dem vi er – og er særdeles svak for en god tragedie.

Publisert 25.05.2011 kl 20:25 Oppdatert 25.05.2011 kl 20:30

Tips en venn på e-post:



– Jeg liker det utsøkt triste; historier der en tragedie skjer på grunn av en liten menneskelig feil, en misforståelse. Som i «Romeo og Julie»; brevet som ikke blir sett. Å, det er vakkert!

Sier Kate Morton, som selv virker særs lykkelig, til tross for forsikringer om at hun er melankoliker av natur. Men tobarnsmoren fra Australia, gift med sin kjære jazzmusikerektemann, har på få år skrevet tre store, besettende romaner – der tragedier lurer mellom sidene og man aner spøkelser fra fortiden.

Nå er hun aktuell med «En svunnen tid», som følger opp bestselgere – også i Norge, med 150.000 eksemplarer solgt – som «Tilbake til Riverton» og «Den glemte hagen».

Og i «En svunnen tid» er det nettopp et bortkommet brev, som ankommer 50 år for sent, som er opptakt til historien som svinger mellom nåtid og fortid.

Den ensomme piken

Bokens hovedperson, Edie, stusser over morens sterke reaksjoner når hun får brevet, gjenfunnet i en gjemt og glemt postsekk. Hun oppsøker returadressen, et falleferdig slott i et frodig, engelsk landskap og møter beboerne; tre søstre – merkelige på hver sin måte. Så nøstes historien opp, lag på lag.

Samtidig føler man fortiden som en mørk tilstedeværelse, hvordan eventyrboken som ble skrevet på slottet – om Muddermannen som bodde i vollgraven – ikke bare er eventyr.

– Det er en morsom lek med leserne, som gjenkjenner de gotiske ingrediensene selv om boken ikke har noen hjemsøkelse eller spøkelser, forklarer Kate Morton, som under litteraturstudiene tok masteroppgaven sin på tragedier i viktoriansk litteratur og doktorgraden på gotiske temaer i nåtidslitteratur.

For henne er bokens tre søstre virkelige, som om de skulle ha levd, nesten virkeligere enn Edie, forklarer hun:

– Edie er oss, hun er piken i spøkelseshistoriene. Derfor er hun også alene.

For få hemmeligheter

Kate Morton liker å legge handlingene i bøkene sine dels til fortiden. Romanen hun nå skriver på, foregår under andre verdenskrig. Igjen i det England som leserne gjenkjenner fra de tidligere bøkene.

– Siden jeg skriver for min egen del, legger jeg bøkene til dit jeg vil dra. Så bærer det ned i kaninhullet, smiler hun. Fortiden byr på flere hemmeligheter. I dag er det mindre romantisk, synes hun:

– Ikke bare med all ny teknologi, som gjør folk tilgjengelige til enhver tid. Men også den store sosiale endringen i det at så mange tilsynelatende lufter sine tanker og følelser i full offentlighet, som på Facebook.

Akkurat som i de to foregående bøkene handler «En svunnen tid» om skjulte hemmeligheter som kommer frem i dagen.

– Jeg liker familiehemmeligheter. Fortiden er med oss i nåtiden. En familie er som en heksegryte, som preger alle som vokser opp i den. Det er et fruktbart tema å utforske, og uendelig interessant: Hvem er vi? Hva gjør oss slik?

Til Lillehammer

Slik funderer Kate Morton, der hun sitter ved restaurantbordet i Oslo. Solen stråler utenfor vinduene, hun møter hovedstadspressen før turen går videre til Litteraturfestivalen på Lillehammer – på det som er hennes første besøk i Norge.

– Etter at jeg ble invitert dit, tok agenten min en runde med forlagene mine i Europa. Det endte med at jeg skal være her i fem uker. Det som slår meg mest, er hvor like folk i ulike land er: De vil høre historier. Vi mennesker elsker historier, sier Kate.

Kort skissert er hun eldst av tre søstre som vokste opp på et lite sted på landet. Lille Kate tilbragte mye tid alene med å lese, i bøker hun fant i kassene som brukthandlermoren brakte med seg hjem. Hun og gjemte seg alltid – i trær, bak gardiner – for å lese dem

– Kanskje fordi følelsen av å reise av gårde til et helt annet sted ble sterkere da? sier Kate, som i dag blir lykkelig når eldstesønnen på syv år «bare skal lese litt til» på sengen, og hun ikke klarer å være moderlig streng når hun ser kjærligheten hans til bøker. Som hun retorisk spør:

– Hvordan kan man ikke elske bøker? (ANB-NTB)

På forsiden nå


...

Fant dyrefot i Hordnesskogen

– Det ser ut som den stammer fra en hjort eller en geit.

Byen invaderes av håndballspillere

De er ingen ungfoler lenger, men strupene er minst like tørst. Denne helgen invaderes byen av 2300 forhenværende håndballspillere.

Brannmagasinet: Bodø-Glimt - Brann

Her er sesongens 28. utgave av Brannmagasinet.