Hun så «Take on me»-videoen på tysk TV i 1985 og ble frelst. Samlet informasjon om Norge, lærte seg norsk og flyttet likegodt til a-has hjemland så snart hun var gammel nok.

I går hjalp BA henne å oppfylle en 19 år gammel drøm: Å få treffe a-ha. Eller i alle fall en tredjedel av trioen. Ansikt til ansikt.

– NOE FELLES

– Jeg må jo få takke deg. Det er du som har inspirert meg til det livet jeg lever i dag, sier Katja til sitt idol.

Han smiler til henne, før han sier:

– Det er mange rare små ting som fører til rare kursendringer i et menneskes liv.

Vi er i suiten på toppen av Admiral Hotell. Det er fire timer til a-ha går på scenen på Torget i Bergen.

– Du er veldig heldig. Du er den eneste som kommer opp hit til oss i dag, understreker en sikkerhetsvakt.

– Å treffe fans som Katja er for meg som å treffe et menneske med sammenfallende behov i forhold til musikk. Vi har noe felles, sier Morten, og legger til:

– Klart det. Musikken vekker noe i vårt indre, sier han.

De snakker om gamle konserter som Katja har sett. I Tyskland og på norske scener opp gjennom årene. De snakker om strømbrudd, om stort kontra lite publikum, om å gå på trynet på scenen.

– Hver konsert er en levende funksjon med masse parametre som skal fungere sammen, forklarer Morten, mens Katja lytter ivrig.

– Du er nødt til å løfte det hver gang, sier han.

Hun nikker. Smiler, og spør om han kan skrive navnetrekket sitt på plakaten hun har med seg under armen. Med sprittusjen hun impulsivt kjøpte da BA ringte og sa at det var nå eller aldri.

– Hvordan skriver du navnet ditt, Katja, vil Morten vite.

Katja så «Take on me»-videoen på tysk TV i 1985 og ble frelst.Etter en fotosession blir vi loset ut. Nå skal a-ha-vokalisten hvile.

– VAR HAN IKKE LITEN?

– Dette var herlig. Han er like hyggelig som jeg hadde forventet, sier Katja da vi er vel ute av hotellet.

– Nå slipper jeg å leie Beffen for å komme nærmest mulig. Nærmere enn dette går det ikke an å komme.

Hun fleiper og ler.

– Det var nesten litt uvirkelig. Jeg tror ikke har gått skikkelig opp for meg ennå. Ikke før i morgen.

Det er tre og en halv time til konserten begynner. Katjas a-ha-t-skjorte ligger klar og venter på henne i leiligheten til venninnen.

– Det var jo et veldig sånn nedpå-jorden-møte, synes Katja, og legger til:

– Men var han ikke veldig liten?