a-ha-vokalist Morten Harket er velsignet med en nydelig stemme. Magne Furuholmen og Paul Waaktaar er dyktige musikere. Likevel var den første timen med a-ha dørgende kjedelig. Det tok evigheter før det begynte å svinge.

Som i fjerde låt, «Manhattan Skyline», der Morten Harket plutselig oppdaget de 20 000 menneskene foran seg og rakte ut mikrofonen. Folk sang med, både bergensere og brasilianere.

Endelig klinte a-ha litt til også med en rocka «I've Been Losing You». Og «The Blood That Moves The Body» hadde funky groove.

Men hvor ble det av de virkelig store hitene? Låtene som var 80-tallet, låtene som brakte Norge ut i verden? Da hjalp det lite med trekkspill på «Lifelines».

Og «Stay On These Roads» er en fin ballade som mange danset tett til. Men det var en ballade i luntetempo. En «Hunting High And Low» i akustisk drakt var heller ikke mektig.

REDNINGEN

En time ut i konserten hadde flere mistet interessen for det laidbacke bandet på scenen.

Da kom Magneten.

– Vi har en liten overraskelse for oss selv i dag, forkynte Magne.

Dermed dro det aldrende superbandet og vårt eget bysbarn Dylans «Lay Lady Lay» helt uten å ha øvd sammen. Og du så moro det var!

Mortens falsett sto perfekt til Magnets. Og Magnet selv slo ut med armene mot publikum, gikk ned på kne og tulleflørtet med Morten – før han kysset ham på munnen.

Da løsnet det for a-ha. Litt humor var alt som skulle til.

Vi fikk monsterhiten «Take On Me», som gjorde hele Torget til et dansende, klappende og syngende folkehav. Og Bond-låten «The Living Daylights» gjorde seg godt som allsang-reggae.

«The Sun Always Shines On TV» ble rene triumfen, en time og 45 minutter etter at a-ha gikk på scenen. Guttene er kanskje litt stive og laidbacke, men fremdeles generøse.