Det er fem år siden sist Anneli Drecker ga ut soloalbum. Men mandag er «Frolic» klart.

Den kritikerroste singellåten «You Don't Have To Change» ble spilt inn hos Röyksopp i Bergen, på slutten av forrige soloturné.

– Torbjørn Brundtland programmerte og co-produserte jo «Tundra», så det var naturlig å gå i studio med dem. Det var utrolig gøy, sier Anneli.

ROSER WILLY

– Torbjørn spurte om jeg skulle ha «You Don't Have To Change» med på platen. «Jeg har den her i Bergen – skal jeg sende den?», sa han. «Ja!».

– Hvis ikke, hadde jeg sikkert glemt låten. Slettet den fra diktafonen – eller gjort den til en ballade, innrømmer Anneli Drecker.

Hun gjør også en duett med William Hut alias Willy Marhaug i «Angel Bossanova».

– Dæven hvor kjedelig det blir å høre stemmen min på nytt i andreverset, tenkte jeg. Og sa til EMI at jeg må ha en fyr som synger det. De foreslo Willy, og det passet perfekt. Det løftet låten betraktelig. Han er en veldig begavet artist.

«Angel Bossanova» ble faktisk skrevet på turné med a-ha i Brasil, mens Morten Harket sang i naborommet.

– Du spurte ikke Morten Harket om å gjøre en duett?

– Det hadde selvfølgelig vært morsomt. Men jeg har bestandig digget Poor Rich Ones, og syntes Willy var et kjempeforslag. Da var det «meant to be». Jeg tror det hadde blitt for «obvious» å bruke Morten. Han er så kjent at folk ville trodd jeg brukte ham.

80-TALLS

På «Frolic» gjør Anneli Drecker det meste selv. Og lydbildet minner til tider om 80-tallets synthpop, som Anneli har mange gode minner fra.

– Jeg har skjønt at 80-talls musikk for folk flest ikke er det 80-talls musikk er for meg. Folk tror liksom det er Wham, mens jeg tenker på de mørke undergrunnsbandene som Fad Gadget, Depeche Mode og Thomas Dolby. Og det var på 80-tallet synthen kom. Jeg er en 80-talls artist, erklærer hun.

– Det var ikke for å hive meg på en trend, men forskjellen fra Bel Canto er at platen ikke er så episk. Det er ikke de store vide pastellhorisontene, men mer trange smug.

Nå har Anneli Drecker snart snekret sammen et turnéband.

– Men jeg kan ikke ta med hele synthparken. Det blir som å putte ti synkronsvømmere i et badekar og be dem være like grasiøse som i bassenget. Jeg må finne ut hvordan jeg skal gjøre det, smiler hun.