Kaizers Orchestras smått imponerende fire utsolgte kvelder i Bergen starter med drønnet av «Violeta Violeta Vol II» og den småfunky albumåpneren «I ett med verden». Bandet som fylte Plenen på Bergenhus med 6500 bergensere i sommer, fortsetter med en av høydepunktene fra det middelmådige sistealbumet - en gnistrende «Tusen dråper regn». I en sal med fri aldersgrense merker man at dette er låter som sitter lenger fremme i hjernebarken til et ungt publikum, men selv de vil ha gammel-Kaizers.

En litt tam plankekjøring av «Knekker deg til sist» gir lite gjenklang i salen. Den gamle traveren «Prosessen» derimot har publikum hørt seg opp på og heseblesende «En for orgelet, en for meg» står nesten like fjellstøtt.

Janove Ottesen og company har siden «Maskineri» fra 2008 gradvis justert deler av grunnfargen i Kaizers-paletten bort fra det elsk-hat-forholdet mange hadde til «Ompa til du dør» og mørke «Evig pint».

Det kan diskuteres i hvilken grad Kaizerne har blitt for polerte på plate og døll i promosammenheng, men live har bandet aldri viket fra sine utgangsformler - beinhard jobbing og fullstendig dedikasjon. Galemannsenergien til vokalist Ottesen står fortsatt i kontrast til den underfundige og subtile fremtoningen til Helge Risa på pumpeorgelet i Peer Gynt-salen. Dette skaper - også i 2012 - en interessant visuell ramme rundt Kaizerne på scenen. I tillegg har bandet alltid vært nøye med å holde det aller meste av diskografien sin vital og varm med veksle og bytte ut låter fra konsert til konsert. Over 60 låter er spilt på inneværende turné. Da får vi heldigvis glemte perler som «Den andre er meg», dog uten duettpartner. «Hjerteknuser» rammes inn i rødt lys og søte sukk fra salen, mens «Resistansen» og ikke minst mesterverket «Philemon Arthur & The Dung» er de som sitter aller best før publikum får sine ekstranumre.

Kaizers spiller knapt en dårlig konsert. Det gjorde de heller ikke i går, men de definitive toppene manglet. De kan fort komme senere denne uken.