Scenen, lydbildet og effektene viste at ingen kan regne med å utfordre A-has status som Norges eneste virkelige supergruppe med det første.

• Slik var konserten
  minutt for minutt

SANG MED

For strengt tatt kler det svulmende lydbildet de mørkere låtene bedre enn de mer lettebeinte, det ble tydelig også på «Looking for The Whales» litt senere. Men på symfoniske «Manhattan Skyline» fungerete det perfekt, og på «Hunting High and Low».

I en versjon som gjorde det tydelig hvorfor dette er bandets nest-viktigste signatur-låt, og hvor publikum ikke lot seg be to ganger om å synge med i mellomspillet.

«Bandstand», Paul og Magnes seneste låtsamarbeid viser a-ha på sitt mektigste, i det mørket senker seg fullstendig over stadion.

• Alt om a-ha-konserten

Morten Harket tar det ned til et litt roligere nivå, hyller Paul som «drivkraften i bandet» og takker publikum for 25 fine år. Nå er lyden mer tilpasset de rolige låtene, både på «(Seemingly) Nonstop July» og på Everly Brothers-coveren «Crying In The Rain»

En sfærisk introduksjon, en meteorittskur og en reise i verdensrommet på storskjermen, gjør det tydelig at fra «Minor Earth, Major Sky» og inn til mål skal det hele bestå av a-ha på sitt mest storslagne.

«Forever Not Yours» blir likevel et litt underlig låtvalg når konserten nærmer seg slutten, men etterpå får «Summer Moved On» og ikke minst «I’ve Been Losing You» det til å koke over hele stadion igjen. Mens gigantomanien i «Foot of the Mountain» ikke helt kledde Mortens stemme.

VERDIG PUNKTUM

Ingen regnet med at det var slutt da a-ha gikk av scenen første gang to minutter over elleve. En minnebok preger storskjermen i fem minutter, og a-ha er på scenen igjen. Tilbake der de startet, med «Cry Wolf» fra åttitallet. En av kveldens mest omarrangerte låter, med et forrykende, rocka midtparti.

«Analogue», med sitt melodiøse refreng, bygget bro mellom dagens a-ha og klassikerne fra gjennombruddet. Maktdemonstrasjonen når nye høyder med en av tidenes beste «James Bond»-låter i «The Living Daylights». Komplett med Bond-damer på storskjermen og Bergen i agentens kikkertsikte.

Helt til slutt ble «Take On Me» den perfekte avskjedskonfekten. Med de klassiske videoklippene som bakgrunn for trioens største glansnummer ble dette en utsøkt avskjedshilsen. Det er litt mørkere nyanser i tangentspill enn på åttitallet, men stadig like heftig .

Med denne avskjedskonserten setter a-ha punktum så grundig – og verdig, at vi må anta at de mener det – dessverre.