Og særlig for den som så til de grader elsker Matthew Bellamy sin desperatvemodige vokal, at de også unnskylder ham musikalsk utroskap. Ikke for det, det begynner åpent og inviterende. «Uprising» er en typisk Muse-slager, «Resistanse» har mye tradisjonelt i seg, men er også første pek i retning av Queen. Dernest kommer platens best låt, «Undisclosed Desires» er en Muse-klassiker. Men så barer det galt av sted. For ingen skal kritisere Muse for å svikte i troen på seg selv. Og det er mulig det er overbevisningen om at de har en fanskare som på død og liv vil følge dem, at vi også må gjennom den musikalske skjærsilden for å komme inn i Muse-himmelriket. Her er øs, pøs, pompøs og Queen-operetter som er som å høre Freddie Mercury på sitt høylytt verste. Slik er det blant annet med en låt som «United States Of Eurasia» - seks minutter i purgatoriet. Slik slepes vi videre mot genesis, eller «Exogenesis symphony part 1-3» som det heter i Muse-universet. Og vips er vi renset og klare for – om ikke en evighet – så i alle fall tolv minutter i paradiset. Uten at vi er helt frelste.