Ålreit, jeg tilhører ikke dem som ber «Fader Vår» om et nytt Peter Jöback-album.

Og etter disse tolv coverlåtene går lite i pluss: «Peter har brukbar musikksmak», har jeg konstatert.

For fansen er det godt nytt, for andre er det en lidelse. Travis med «Sing» og R.E.M.s «Everybody Hurts» er klassiske poplåter, det samme er Verves «The Drugs Don't Work» og ikke minst Chris Isaaks nådeløse «Wicked Game».

Så langt – alt vel. Men hovedårsaken til klassikerstatusen er nettopp vokalistene, stemmene som ikke bare gir låtene liv, men evig liv, og også død og djevelskap. Jöbacks «Everybody Hurts» er bare trist, som om han ikke har skjønt at den er til trøst.

Og hva er det den mest stuerene solisten i hele Bakkebygrenda tror han har å tilføre nederlagsuniverset i «Wicked Game»?

Jeg har møtt fulle folk og taxisjåfører på karaokebar med mer innsikt i egne begrensninger enn Jöback.