Den tidligere psykiatriske hjelpepleieren som – by the way – vokste opp med blinde foreldre, sørger over kjærlighetsbruddet på sin egentlige debutplate. Her bærer han til torgs de vonde følelsene på intenst ærlig, poetisk vis, og legger hodet på blokken i uopprettelig skyldfølelse.

Gjennom stillferdige, luftig lette akustisk gitarbaserte melodier og en dempet, nesten unnskyldende vokal, får den nære dramatikken i tekstene et utmerket lerret å utfolde seg på.

Det røde blør så voldsomt, det blå er nesten svart når Fitzsimmons tar tak i en tematikk så mange av oss kjenner så altfor godt.

Han åpner med den eksepsjonelt nakne «After Afterall» om det å elske den andre selv når alt er over. Så bytter han side, klandrer og hater, før han unnskylder og forklarer. Og i all trøstesløsheten ser han bare tapere. Han skriver så det svir og gjør godt – i samme strofe.

Særlig om den bunnløse angstsorgen det kan gi med ett å være fremmedgjort ved det kjæreste du har. Den fortvilte fornemmelsen av eksepsjonell ensomhet.

Det tok sin tid, men årets plate er her nå. Og selvsagt kom den listende fra ingen steder.

Låter å laste ned: «After Afterall», «Please Forgive Me», «Further From You», «Even Now», «They'll Never Take The Good Years», «Find Me To Forgive».

Hør musikken til William Fitzsimmons her.