Det er radiovennlig og dansbar gladpop, med et skamløst fengende «la la la la la»-refreng som gir deg smilefjes uansett om møkkavær og ubetalte regninger ellers dominerer dagen.

Da bandet vant årets Urørt-finale, var debutalbumet langt på vei ferdig – og forventningene høye blant dem som hadde hørt materialet. For med Erlend Fauske og Geir Luedys produsenthjelp har kvintetten jobbet frem et mer enn solid album. «Curly», «Knife» og «Macintosh» er en fabelaktig åpningstroika. Dette er overskuddspop med inspirasjon fra 1960-tallet og alle tiårene fremover, uten at uttrykket blir sprikende og forvirrende.

Låtene har hooks og melodilinjer som er lette å huske. Arrangementene er tette og detaljerte, med synth som gjennomgående instrument. Men det blir aldri plagsomt elektronisk eller for sterilt. Til det skinner lekenheten og spillegleden for mye gjennom.

Låtene og vekselbruken mellom kvinnelig og mannlig vokal, gjør det naturlig å sammenlikne med DonkeyBoy. Her faller The Pink Robots litt gjennom, og Line Dybedal Vederhus sin vokal blir innimellom for pregløs. Det viser seg også at bandet har brent i overkant mye krutt i begynnelsen, og flere av de påfølgende låtene blir mer form enn innhold.

Men du verden: Spill «Macintosh» HØYT og du får garantert sol i ansiktet.

Låter å laste ned: «Curly», «Knife», «Macintosh».

BJØRN TORE BRØSKE