Haugesunderen Susanne Sundfør, med lang fartstid fra Bergen, måtte gi ut to versjoner av debutplaten før hun sa seg tilfreds nok til å gå videre. Sånn er det når særegenhetene strekker seg lenger enn til bare å inneha kombinasjonen av en skarp og sårbar stemme.

For Sundfør skriver aparte poplåter og ballader som ikke er fullbyrdet før de til minste fonetiske detalj ligger for lytteren i enten musikalsk etterrettelighet eller hudløs oppriktighet.

Det er både platen og låten «The Brothel» et tilnærmet fullkomment eksempel på.

LIVSVEMOD: Et klassisk elpiano-akkompagnement brer en eng av lyd ut for Sundfør å utforske livsvemodet i stemmen sin på. Så broderes detaljene i verket, klassisk orkestrering i moderne utfoldelse og pertentlig koring i så rå klang at du vet at selv ikke Susanne kan komme med denne i forbedret utgave.

Og her er flere slike, med den modigste «It's All Gone Tomorrow» som det fremste eksemplet. Den åpner som en vinterlig Vivaldi, blåses inn i et drama av filmatiske proporsjoner før den oppstykkes av trip hop-rytmer og en vokal tolkning som igjen drar oss mot This Mortal Coils' cover av Tim Buckleys «Song To A Siren».

Det er elektronika og det er samtidsmusikk, og det svinger noe så sinnssykt.

NATTSVART: Et annet høydepunkt er nattsvarte «Knight of Noir». Den bærer folkemusikken i seg og med sine pauker får den vare vokalen på sin triste misjon en marsjerende, tilnærmet krigersk innpakning.

Og her er mer; den rå synth- og dramatisk vokaldrevne «Lillith», fragmentarisk i oppbygning og med en finurlig fin nedstigning mot vokalen.

«Black Widow» har Sundfør-maset over seg, der hun strekker vokalen mot tålepunktet og vi strekker oss etter volumknappen for å dempe. Men i motsetning til overdosene en urutinert artist ga oss på debuten, finner hun her innimellom også en tiltalende, voksen ro. Igjen er det filmatisk som var det musikk for tropisk fisk.

Mye av det samme kommer hun tilbake til i «As I Walked Out One Evening». En sundførsk boble av en låt, en lagune av elpiano, trip hoprytmer, dypmørk blåser og atonalt protesterende strykere.

SER LYSET: Tekstmessig er det aller svartest denne gangen. Det brutale avveksler kun om det burleske får overta. Samtidig er det ikke svart og ondt for det ondes skyld, mer som en kontrast for bedre å skimte lys, om så det bare er nordlyset.

Med låttitler som «O Master» og «Father Father» kan det ved første øyekast se ut som om Sundfør har sett lyset på flere måter. Men regn like godt med at det er feministen i Sundfør som holder pennen, uten at det er påtakelig.

Og om Susanne Sundfør nok en gang kommer til å vinne Spellemann for «Årets kvinnelige artist», og gjerne får noe av kreditten nettopp som kvinne, er det altså en av Norges mest spennende artister vi har foran oss her. Uansett kjønn!

Låter å laste ned: «The Brothel», «It's All Gone Tomorrow», «Knight of Noir».

BJØRN O. MØRCH LAR¬SEN