«I’m not a rapper» synger stjerneskuddet LidoLido på et av de siste sporene på den etterlengtede debutplaten.

Det har han på mange måter rett i, selv om hiphop er en viktig inspirasjonskilde, iblandet R&B og dessuten en dose fløtepus-pop (som på det første «ordentlige» sporet «Comfortable»)

• Les stort intervju med debutanten!

Men selv om enkelte ting på debutplaten er litt glatte og på grensen til overprodusert, så er det et herlig overskudd, selvsikkerhet og en voldsom stilbevissthet som preger denne platen.

Sensasjonell i lys av at fyren kun er nitten år, bemerkelsesverdig uansett.

Nevnte «I’m not a rapper» høres litt ut som en parodi, men er egentlig bare hans egen historie, en oppramsing av alt som gjør at han har en priviligert bakgrunn som ville gjort «oss mot samfunnet»-holdingen i hiphopen hul fra hans munn.

Samtidig som det er et oppgjør med klisjeene, er det også en snerten låt.

Det er helproft og det er catchy, i låter som «Numbers», nok en refleksjon over hiphop-klisjeer, med 50 Cent-referanser, eller i singelen «Different» og spretne «Chop it up». Humor har han også, i «Fake ID» har han fått med seg Little Steven, og lar introen handle om hvordan Steven må vise ID døren mens nittenåringen LidoLido går rett forbi vakten.

Noen ganger kan flinkis-stempelet være nærliggende, men fordi det er så variert og energiboblende må man bare trykke delete på flinkis etter et par gjennomlytt.