Det skal noe til å fylle en times stand up-show alene, kun med hjelp av et Norges-kart i begynnelsen og noen musikk- og lyseffekter underveis.

Men det klarer han langt på vei, Eirik del Barco Soleglad, nordlendingen med franske aner som havnet i Bergen fordi siste dans på ungdomsklubben i Sortland var Lionel Richies «Say You Say Me» med dette klønete discopartiet midtveis i sangen.

Og slik enmannsforestillingen er en vanvittig reise fra Sortland til Bergen med en mengde avstikkere – det utvikler seg til en hel verdenshistorie, faktisk – er den også en verbal lek. Tankesprangene og assosiasjonene går i mange retninger, men har likevel en rød tråd som fortellingene henger fast i.

Her og der er tråden riktignok tynn, men den ryker aldri.

SMÅTT ABSURD: Eirik del Barco Soleglad utnytter stand up- og improvisasjonserfaringen sin godt. Soloshowet er en verbal og fysisk oppvisning i rytme, timing og evne til å servere de små, men helt avgjørende detaljene.

Som stand up-show flest tar også «En del Barco og en del Soleglad» opp de små og litt større hverdagstingene. Regissør Bård Ylvisåker bruker enkelte grep som det går an å kjenne igjen fra Ylvis-brødrenes show.

Men dette dreier seg først og fremst om den småabsurde tilnærmingsmåten til dagligdagse situasjoner. Og del Barco Soleglad setter et personlig stempel på observasjonene, enten det handler om hans første møte med Bergen, om å gå på skole sammen med senere Madrugada-vokalist Sivert Høyem – eller hva som i alle dager får noen til å finne opp en sport som kappgang.

LATTERLIG KVELD: Innimellom synes jeg humoren, snakkemåten og den fysiske komikken ligger i overkant tett opp mot Rowan Atkinson (særlig sekvensen med TV-kanalsvapping) og svenske Jonas Gardell. («Historiedelen» der det som endte opp som nordmenn, fulgte etter isen).

Særlig nyskapende er ikke Eirik del Barco Soleglads stand up-show. Men med så mye selvironi og spilleglede garanterer det en tettpakket time med så å si sammenhengende latter.