Noen av de godt kjente, nærmest overbrukte historiene er helt fraværende, og takk for det. I stedet får man en helhetlig og ganske avromanitisert versjon av mannen bak mytene. Man får et blikk inn i hva det var som drev ham.

Samtidig får vi også et energisk, sjarmerende og noen ganger rent ut løsluppent portrett. Akkurat det skulle jo bare mangle, når det er Helge Jordal som levendegjør legenden.

• Teater

Med seg på scenen har han fiolinisten Ella Helén Bukkøy, og hun gjør mye mer enn å akkompagnere. Hun har nesten like mange karakterer som Jordal, fra guttunger på Valestrand og frem til Bulls mange kvinnelige erobringer.

Replikkkene overlates til Helge Jordal. Ofte spiller hun det han verbaliserer. Det gir fyrrige vekslinger og brå kast, som det høver seg når et omskiftelig liv skal tegnes.

TUNGE ÅR: Selvsagt kommer man ikke utenom alt det som bygger opp under bildet av Ole Bull som «sin tids superstjerne». Men dette portrettet byr på noe mer. Man får et godt innblikk i de første tunge årene, hvordan han spiller på gaten i Paris, før han ved et lykketreff blir oppdaget i Italia.

Stykket inneholder også noen moderne referanser, og i hovedsak er dette friske innslag.

Helge Jordal klarer til og med å legge inn en referanse til hvor stemoderlig teaterleken «Jeg - Ole Bull» er blitt behandlet i kulturbevilgningne, uten at han går ut av rollen av den grunn.

Men det blir kanskje litt vel lekent når det fremstilles som om Eiffeltårnet kunne beskues under Ole Bulls unge år i Paris.

«Jeg - Ole Bull» er et rikt portrett av en mangfoldig skikkelse i norsk kulturhistorie. – med premiere på 200årsdagen for Ole Bulls fødsel.