Sprengkraften tilhører Frode Winther og Marianne Nielsen.

De fleste har filmen fra 1951 som sin «En sporvogn til begjær»-referanse. Da vet man at Frode Winther har litt å kjempe mot for å nå opp mot Marlon Brandos dyriske, rå maskulinitet. Men Winther er et kraftsentrum på scenen, til tider ubehagelig rå, samtidig som tiltrekningskraften også er til å kjenne på.

• Teater

Hvis filmen fortsatt er en referanse, så er det Vivien Leighs Oscar-belønnede rolle som Blanche DuBois som Marianne Nielsens innsats må sammenlignes med.

Marianne Nielsen overgår Oscar-prestasjonen med god margin. Hun tar den fallerte sørstatskvinnen Blanche DuBois fra snerpete til hudløs, og fra nevrotisk selvbedrag til det komplette sammenbrudd.

Samtidig tror man på at hele denne nedadgående spiralen tilhører en og samme kvinne.

BRUTALT: Blanche DuBois søker en nødhavn hos søsteren Stella (Ellen Birgitte Winther) i New Orleans, etter at hun har mistet familiegodset. En liten arbeiderleilighet i storbyen er ikke akkurat i tråd med hennes fine vaner.

Svogeren Stanley Kowalski (Frode Winther) er rå, direkte og maskulin. Atmosfæren som oppstår når Blanche slår seg til over sommeren, fordi hun ikke har andre steder å gå, blir etter hvert opphetet til bristepunktet.

Polakken har ikke god nok avstamning, og hun motsetter seg også svirebrødrene hans. De er for øvrig stykkets eneste komiske avbrekk. Med skuespillere Stein Winge kjenner fra sist han var i Bergen («Guttene i skyggen»), så blir de også et fantastisk, komisk avbrekk.

Filmen fra 1951 tonet ned noen av de mest brutale scenene. Det er nesten forståelig at det var nødvendig den gang. Det er også forståelig at det går en stund mellom hver gang et teater finner det riktige trekløveret til de tre motsetningsfulle hovedrollene.

For DNS har det gått seksti år, siden oppsetningen i 1950.

BLOTTSTILT: I 2010 må vi pent tåle de mest brutale scenene også. Marianne Nielsen spiller Blanche i det hun gradvis ribbes for forsvarsverk, og blottstilles uten verdighet.

Med hennes usminkete spill er øyeblikket der alle hennes illusjoner er brutt ned, nesten sterkere enn den voldtekten som ble strøket fra filmversjonen.

Rollen som søsteren Stella er nødvendigvis ikke helt den samme kruttønnen som Blanche-skikkelsen. Men ekteparet Winther gjør likevel sitt til at ekteparet Kowalaski blir temmelig eksplosivt det også.

Ikke minst scenene som introduserer ekteparet viser en rå nærhet som ikke er hverdagskost på scenen.