Det skal noe til å få Ingmar Bergmans prisbelønte film til å fungere som teater. Den går så tett på livets gleder og redsler. Men Vibeke Bjelke har tatt noen lekne teatergrep: Steffen Aarfings scenografi er stilisert som i Alexanders lille dukketeater. Vi som publikummere tas med bak scenen i Shakespeares «Hamlet»-scener, som har en parallell til «Fanny & Alexander». Og familien Ekdahl og biskop Vergerus spiller sitt hyklerske spill i sin lille borgerlige verden, mens dreiescenen gir raske sceneskift.

Første del blir likevel litt teatralsk og heseblesende. Vi introduseres for hele den frodige Ekdahl-familien med sine svin på skogen i korte scener. Selvfølgelig får vi lystig sang rundt juletreet, tente lys og et skinn av en forent familie med farmor Helena som myndig overhode. Bjørn Willberg Andersen skaper en fornøyelig temperamentsfull og lidderlig Gustav Adolf Ekdahl. Alexander spilt av unge Henrik Rognaldsen tar det hele inn med store øyne.

Livlighet avløses av død, kjærlighet blir til hat. «Fanny & Alexander» har mørke dyp i seg. DNS-versjonen mangler Bergmans sarthet, ro og alvor. Den blir ikke skremmende nok der den avslører de skjebnesvangre konsekvensene av våre valg.

Ellen Birgitte Winthers mor Emilie er mer mild enn forvirret, Stig Amdams biskop mer en vennlig, misforstått fanatiker enn Jan Malmsjös strenge, mektige Kirkens mann i filmen. Det gir Amdam mer troverdighet, men mindre pondus, samtidig overrasker han også mer med sine voldsomme utbrudd. Scenen der han straffer Alexander for hans løgn er sterk.

Jo mer vi beveger oss mot huset til jøden Jacobi, godslig spilt av Sverre Røssummoen, jo mer inntar magien teatret. Scenen der Alexanders største ønske blir oppfylt er godt løst, der biskopen kryper over scenen. DNS-ensemblet får også frem livsgleden og komikken i «Fanny & Alexander». Men de fine nyansene savnes.