Det krever mot og ryggrad å slå pendelen over hele karrieren slik som Real Ones har gjort i Førde og i Oslo i helgen, og på to konserter på DNS søndag kveld.

For der de aller fleste som tar et konseptuelt dypdykk i egen karriere spiller sitt viktigste album fra A til Å (det begynner å bli maaange av dem etter hvert) viser Real Ones utviklingen.

Og det er en utvikling fra lyden av grønnkledde irske åser, med alt det innebærer av den tradisjonelle bodhrán-trommen, fløyte og plumpe drikkereferanser til det velsmurte maskineriet Real Ones er i dag.

Og det er litt som det tidlige Real Ones-medlemmet Yrjan Tangenes (1994–2000) skrev på Facebook for en tid tilbake: «Det eneste dumme med kronologisk konsert er at jeg må gå av scenen når det endelig begynner å bli bra».

For det er når Real Ones drar seg opp mot og noen år forbi 2000-tallsmerket at de rister av seg det irske, lager låter som «Bratislava» og nærmer seg en kjerne. Vogt-brødrene utvikler sammen med trommevirtuosen Kåre Opheim og Jørgen Sandviks feinschmecker-spill en Real Ones-lyd som hele veien har levd et nesten parallelt liv til resten av bransjen. De har med noen få unntak dukket hodet opp av vannflaten de har trivdes så godt i, som da de nådde langt ut med radiohiten «Every Dog Has its Day» og aller først med fortsatt like vakre og storslåtte «Ballad of an old man». Sistnevnte er forresten konsertens avrunding og definitive topp. Pussig nok har den ikke fått plass i «Bergen, Bergen», teaterkonserten som fyller resten av uken på Store Scene på DNS om dagen. For der har du en klassisk signaturlåt.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

.

David Chelsom Vogt kjører også et morsomt tilbakeblikk i form av et lysbildeshow mellom noen av låtene. Her er halvnakne innspillinger, harde stuegulv å sove på under turneen i Canada og turistifiserte glis fra Cuba, Kina og en raftingtur på Voss. Bildene siger fint inn i den lune stemningen blant venner, familie, samarbeidspartnere og fans på DNS.

I store deler av dagens algoritmestyrte musikkvirkelighet temaer flere og flere band og artister opp med andre og for å tekkes et marked. Få med en spansktalene duettpartner, eller en som kan sikre strømmetall i Asia, for eksempel. Da er det deilig befriende å bevitne Real Ones´ ulike perioder og sterke inspirasjonskanaler. Som bare handler om nettopp det; inspirasjon.

Som da de dro til India, kledde seg i kjortel og ble kjent med den klassiske slidegitaristen Debashish Bhattacharya – som de først møtte på Vossa Jazz. Deler av India-turen, innspillingen i et hus i Goa, ble til platen «First Night On Earth». Og selv om Inda-viben er kraftig til stede på albumet viser den at det er plass til så mye i lyden Real Ones – den rommer.

Ikke glem platen bandet selv hoppet bukk over på jubileumskonserten, «Misa Criolla». En Real Onesk nyinnspilling av en spansk messe, som vel hadde strengt tatt passet strålende å besøke igjen nå når vi drar oss inn i julefreden snart?

Kort fortalt; Real Ones burde dra på en ny tur igjen. Bygge broer, la seg flomme over av inntrykk og lyd. Real Ones does Detroit eller se for deg Real Ones møte noe av de fineste innen bossanova i rød solnedgang over en by i Brasil. Mulighetene er så mange.

For det er langt fra alle uttrykk som har plass til så mye. La oss håpe de utnytter det til fulle i årene som kommer, og i minst 25 år til.

Konsert:

Real Ones

25-årsjubileum, DNS

Søndag 10. november (to konserter)