Kanskje begynte det i påsken 1992 da Røa kirke i Oslo ble forsøkt brent ned. Det ble også gjort et forsøk mot kirketårnet i Storetveit kirke i mai samme år. Men 6.6. 1992 klarte de såkalte satanistene det de hadde håpet på: Å brenne ned et kirkebygg som hadde betydd mye for mange i generasjoner.

«Det var helt herlig for oss å få brent ned en kirke der kristne hadde bedt til Gud i nærmere tusen år», fortsatte 19-åringen, som jeg da trodde bare bløffet for å få PR for en musikk han kalte black metal.

Jeg skal komme tilbake til guttungen som het Kristian, men som fant fornavnet upassende når han snakket om djeveldyrking og det som verre var. Derfor skiftet han til Varg, med etternavn Vikernes. Den natten jeg møtte ham, presenterte han seg imidlertid som Count Grisnnakh, etter en grusom ork i J.R.R. Tolkiens «Ringenes Herre». Derfor døpte jeg ham «Greven» da jeg skulle anonymisere ham i det intervjuet jeg gjorde med ham for Bergens Tidende. Siden er han blitt hetende det i utallige omtaler verden rundt, i samtlige av de 30 årene som er gått siden Fantoft stavkirke ble lagt i ruiner.

Bergenserne våknet opp til sjokkmeldingen om at turistattraksjonen Fantoft stavkirke var blitt flammenes rov i løpet av natt til 6.6. 1992. Det var både en kulturell og religiøs tragedie at stavkirken, som ble bygget i Fortun i Sogn i 1150 og flyttet til Fantoft i 1883, ikke kunne reddes.

Politiet famlet i blinde. Var brannen påsatt? De visste ikke. Kunne den bli sett i sammenheng med branntilløpet i kirketårnet på Storetveit? Ingen visste, og tiden gikk.

Så skjedde det igjen. 1.8. 1992 ble Revheim kirke i Stavanger delvis ødelagt i brann. Tre ungdommer ble senere tatt. De sa de var inspirert av det som hadde skjedd i Bergen. 23.8. samme år ble Holmenkollen kapell brent ned til grunnen. Og uken etter ble Ormøy kirke i Oslo forsøkt påtent. 13.9. ble Skjold kirke i Vindafjord totalskadet i brann. Og på selveste julaften ble Åsane kirke (bygget i 1795) også antent og totalskadet. Dagen etter sto Metodistkirken i Sarpsborg for tur. Og det var den «Greven» uttalte var den mest vellykkede, fordi en brannmann omkom under slukningsarbeidene.

I januar 1993 var ingen av kirkebrannene oppklart. Men i BT hadde jeg fått tips om at såkalte djeveldyrkere kunne stå bak. Og fulgte den teorien, også i spaltene. Det resulterte i at jeg etter hvert kom i kontakt med to ungdommer som tilbø meg intervju med ham som viste seg å være «Greven».

Han ville bli intervjuet i brannruinene på Fantoft en regnfull natt i januar 1993. På vegne av hans miljø, ville han påta seg ansvaret for alle kirkebrannene for å få PR for en black metal-cd han hadde utgitt under navnet «Burzum». Jeg avslo å møte en PR-kåt ungdom jeg ikke trodde på, en våt natt på Fantoft. Men sa ja da det kom et nytt tilbud om et nattlig møte i en leilighet bak Krohnsminde idrettsplass.

Både fotografen og jeg fikk hakeslepp i den mørke leiligheten. Først på grunn av alle nazi-symbolene og de grufulle våpnene en unggutt fra Bergen hadde. Men etter hvert av hvordan han beskrev de «vellykkede» brannene, brannmannens død og også et drap på en homofil mann på Lillehammer.

Han snakket hele tiden i vi-form, men ga mange detaljer fra de fleste brannene. Skal jeg være ærlig så jeg på ham som en forvokst guttunge som hadde forlest seg på nazisme og satanisme, og som spilte tøff for å få oppmerksomhet rundt musikken sin. Jeg sa at han ville få all den PR han drømte om, hvis det viste seg at han snakket sant. Da måtte jeg sjekke detaljene han ga, som ikke var offentlig kjent, med politiet. Og ville de bekrefte noen av opplysningene, ja da ville intervjuet bli trykket.

Jeg husker godt hva fotograf Finn Arnesen sa da vi forlot 19-åringen den natten i januar 1993. «Snakker han sant vil saken rulle i ukesvis». «I årevis», sa jeg, men jeg trodde ikke på «Greven». Jeg var overbevist om at han skrøt på seg uhyrlighetene.

I dag vet vi alle at han snakket sant. Det går sjelden en måned, nå 30 år senere, uten at jeg blir oppringt av en eller annen journalist fra inn- og utland, som ber meg fortelle om satanist-saken som etter hvert skiftet navn til «Greven»-saken.

De er mest interessert i å få høre om hva som var utslagsgivende for at jeg skjønte at han snakket sant. Det var en hare som ble lagt på kirketrappen på Fantoft, og som politiet fant i forkullet tilstand. Vikernes sa i intervjuet at «de» ofret en hare på kirkens trapp. Og at «de» skar hodet av haren før kirken ble antent. Få kjente til haren. Og bare politiet visste at den var hodeløs. Da jeg fikk bekreftet at 19-åringen hadde snakket sant om haren, skjønte jeg også at resten av de grufulle opplysningene var korrekte.

Med til historien hører det også at ingen ble dømt for ildspåsettelse av Fantoft stavkirke. Retten fant ikke bevisene mot Vikernes sterke nok. Men han ble dømt for mange av de andre. Også for drapet på en annen black metal-musiker.

Og heldigvis ble det i 1997 reist en ny stavkirke på Fantoft. Til minne om den gamle, men også om en makaber, bergensk historie.