– Plattformen ble åpnet 1989. Hvis ting blir slitt og går i stykker er det ikke sikkert vi får tak i reservedeler. Da er 3D-printeren vår god å ha, sier Torstein Ingebrigtsen i Equinor til BA.
Han er fagansvarlig for automasjon om bord på Gullfaks C-plattformen, som ligger 50 minutters helikoptertur fra Flesland.
Langt ute til havs er det ikke bare-bare å skaffe deler om noe skulle ryke.
– Se, disse skruene har vi laget selv og koster 10 øre å produsere. Vi kan om ønskelig bruke karbonforsterket plast slik at de tåler å stå ute, sier Ingebrigtsen.
Saken fortsetter under bildet.
Maksimal størrelse som printeren på Gullfaks C kan produsere er 30 x 30 x 60 centimeter.
– Her står skanneren, som er tilkoblet en PC. Du setter objektet på denne platen og får med alle vinkler under skanningen. Så raffinerer du designet i et dataprogram, forklarer han.
Det største objektet man har laget plastkopi av er en trykktransmitter, altså et måleinstrument.
- Oljetopp er imot at mobil er tillatt på sokkelen. Denne trioen ser ikke problemet.
- Equinor-kollegene holdt kakefest for ordfører-Trine
Saken fortsetter under bildet.
Andre ting man har 3D-printet om bord er plastholdere til datakort som står montert i skap. Tilsynelatende uviktige smådeler, men som i verste fall begrenser produksjonen om man ikke har dem.
Alternativet er å bestille delen fra en leverandør på land, som kanskje ikke lenger har den i produksjon. Å lage en ny, eller reparere den gamle, kan koste en formue og ta lang tid. Da er det bedre å printe delen på to-tre timer samme dag.
– 3D-design i dag krever mastergrad om du skal utnytte teknologien til fulle. Til enklere saker som dette er ikke terskelen så høy. Du må lære deg programmet, men det finnes mange gode instruksjonsvideoer på nettet. Og så er det kjempegøy, sier Ingebrigtsen.