Etter mange år, der du måtte jakte i brukstsjapper eller antikvariater i håp om å finne disse to klassiske platene. er «New Day» (1974) og «Wounded Bird» (1976) endelig tilgjengelige igjen på cd. Før jul skal begge to også være klare i ulike vinylutgaver – alt utgitt av bergenske Apollon Records.

Sommerband i 1973

– Jeg kan ikke huske at vi kranglet én eneste gang i den tiden vi bodde sammen i Danmark, sier bassist, Johannes Torkelsen (69).

– Bare når vi spilte fotball i hagen ved Sophienborg slott. Da våknet konkurranseinstinktet til guttene, ler tangentmann, låtskriver og vokalist, Jarle Zimmermann (71).

Utgangspunktet var at Rune Walle og Gunnar Bergstrøm hadde spilt sammen i det som ble den andre utgaven av Saft – byens mest kjente rockegruppe på begynnelsen av 1970-tallet.

– Flying Norwegians startet som et «sommerband» i 1973. Det var Johannes, Cato, Rune og meg. Vi fant på forskjellige navn, blant annet «Flyvende Nordmenn», minnes bandets trommis, Gunnar Bergstrøm (69).

– Vi fikk øve i tilfluktsrommet til det som skulle bli den nye Grieghallen. Noen av låtene som ble med på debutplaten «New Day», hadde sitt opphav i spillingen den sommeren i 1973, forklarer strengemester, låtskriver og vokalist, Rune Walle (70).

Et halvt år i eksil

Jarle Zimmermann var ute av byen på den tiden, men vendte snart tilbake. «Flying Norwegians» var blitt fem – seks om du teller med tekstforfatter, lydmann og kompis, Per Helge Hansen (67) – senere mer kjent som billedkunstner.

– I mars 1974 satte vi kursen for Danmark. Den danske hovedstaden var målet vårt. Via en boligformidling i København fant vi den ledige gartnerboligen til noe som het «Sophienborg Slot» i Rungsted. Det ble vår base det neste halve året, sier Per Helge Hansen, som husker det meste:

– Det var et stort oppholdsrom i huset der vi satte opp alt utstyret. Der øvde bandet, og der ble det laget tekster og melodier, legger han til.

– Rune og jeg hadde kjøpt en billig Mercedes varevogn med kun 50 hestekrefter i Tyskland. Så kjørte vi til London og kjøpte PA-anlegg. Slik fikk vi med oss utstyr, soveposer og det vi trengte til tiden i Danmark, forklarer Gunnar Bergstrøm.

Knapt med kroner

Leter du opp Rune Walles karriere på Wikipedia, beskrives oppholdet i Danmark som «... lange pokerkvelder og mye øving, penger tenkte de ikke på, og til tider hadde de ingen mat».

Det humres godt rundt bordet når dette blir opplest i plenum.

– Jeg husker at du tapte en del i poker, sier Gunnar Bergstrøm og dulter bort i den andre i rytmeseksjonen.

– Kan ikke ha vært så mye, for da hadde jeg husket det, svarer Johannes Torkelsen.

– Men det var lite mat og knapt med kroner?

– Ja, det var noen ganger at vi måtte inn på Hovedbanegården i København og ringe hjem etter penger. Husleien for gartnerboligen var 2000 kroner i måneden. Det var en del det, den gangen, forteller Rune Walle.

– Det var heller ikke så mange spillejobber i Danmark. Men jeg husker én veldig godt. Han som drev stedet trodde tydeligvis at bergensdialekten hørte hjemme i Sverige. «Jeg visste for fanden ikke at I er nordmænd», sa dansken og lempet en kasse øl opp på scenen, ler Jarle Zimmermann.

Teltliv i Oslo

På vei til sitt danske eventyr våren 1974 hadde gjengen stoppet i Oslo og gitt fra seg en tape med låter til folk i platebransjen. Det viste seg at de fikk napp, og Flying Norwegians ble den påfølgende sommeren invitert til å spille inn sin første plate.

– Vi dro fra Rungsted til Arne Bendiksens studio. Vi fikk bare spille inn i helgene, da de hadde studiotid til overs. Så vi bodde i telt på Ekeberg, samt hos bekjente, mens vi ventet på å få slippe til, forteller Jarle Zimmermann.

I løpet av noen få helger ble «New Day» innspilt, kun med egne låter, produsert av Hallvard Kvåle – og utgitt på plateselskapet Sonet.

– Jeg var kanskje ikke så overbevist da den kom ut. Men i ettertid synes jeg at den står seg veldig godt, mener Gunnar Bergstrøm.

– Ja, det er mye bra der. Men jeg mener nok at oppfølgeren vår, «Wounded Bird» er hakket bedre, sier Rune Walle.

Den sistnevnte ble innspilt på sensommeren og høsten 1975 i det samme studioet i Oslo som forgjengeren. Men den kom ikke i platehyllene før året etter. Ingen av karene er helt sikre på hvorfor det tok tid, men Rune Walle husker følgende:

– Midt på 70-tallet var det veldig mye snakk om at tekstene skulle være på norsk. Så vi fikk også et hint om at det helst skulle være sånn. Jeg husker at vi prøvde oss med fire-fem låter på norsk, og noen havnet hos Teddy Nelson. En av dem var «Diggy Liggy Lo».

– Det ble jo en stor hit for han, skyter Gunnar Bergstrøm inn.

– Det ble den. Men vi sto på vårt, og låtene på «Wounded Bird» ble som vi hadde planlagt, supplerer Rune Walle.

Karriere i USA

Andre avgjørelser som involverte bandets fremtid var vanskeligere å hanskes med.

– Begynnelsen på slutten var nyttårsaften i 1975. Både Johannes og Cato ville gi seg, forteller Gunnar Bergstrøm.

– Bandet låt jo veldig bra, men det ble lite penger av det. Så jeg begynte i Televerket, som nå er Telenor, minnes Johannes Torkelsen.

Både han og Cato Sanden hadde stiftet familie. En fast inntekt var påkrevd.

– Jeg tror at Cato kjørte drosje en periode. Og så var det han her, sier Jarle Zimmermann, og peker på Rune Walle.

Han fikk nemlig i 1976 et tilbud det var vanskelig å takke nei til. Gitaristen ble medlem av det kjente amerikanske bandet, Ozark Mountain Daredevils. Seks år tilbragte Rune Walle i USA før han vendte hjem.

Det ble noen gjenforeninger med den gamle gjengen, inkludert albumet «Still Riding» i 1996.

Cato Sandens bortgang i 2005, bare 51 år gammel, satte også et endelig punktum for det opprinnelige Flying Norwegians.

– Hvordan minnes dere Cato fra glansdagene?

– Flott fyr, flink låtskriver, sier Rune Walle.

– Kreativ. Fin stemme hadde han også, mener Jarle Zimmermann.

– Og en god gitarist, slår Gunnar Bergstrøm fast, mens det nikkes rundt bordet.