Det var natt til 29. juni. Allan Hosteland ble vekket av et smell.

– Jeg tenkte først ikke mer over det. Men så gikk jeg til kjøleskapet for å hente et glass melk. Da hørte jeg en slags knitring på utsiden av huset.

Den illevarslende lyden var akkurat det Allan fryktet. På utsiden av bygget holdt flammer på å gripe tak i skilleveggen mot naboterrassen.

Hosteland var en av 12 beboere i trebygget, som ligger like ved Pedek-fabrikken i Wernerholmsvegen.

I den knusktørre juninatten gikk det bare sekunder før flammene tok tak i overbygget utenfor inngangsdøren hans.

Reddet hunden

I undertøyet gikk han ut på terrassen og konstaterte at et teppe hadde tatt fyr nær husveggen. Flammene beveget seg raskt, men kun en tanke sto i hodet: Hunden Ares var igjen inne i leiligheten.

Ares hadde reagert som hunder gjør når det smeller – ved å løpe og gjemme seg under sengen.

– Jeg har bakgrunn fra Forsvaret, og tror jeg har evnen til å opptre rolig i dramatiske situasjoner. Det er som om tiden roer seg ned, og jeg blir veldig fokusert på det jeg må gjøre, sier den tidligere skarpskytteren.

Å la hunden bli igjen var uaktuelt. Derfor gikk han rett inn igjen i det brennende bygget, der han forsøkte å få hunden ut fra gjemmestedet.

Skrekkslagne Ares pilte rett forbi ham, videre inn i stuen og la seg under sofaen.

– Dette har vi ikke tid til, tenkte Allan mens han kjente varmen stige.

Det skulle bare ta syv minutter før leiligheten var fullstendig overtent. Da han endelig klarte å få tak i sin firbente følgesvenn, hadde flammene begynt å ta tak i inngangsdøren.

– Adrenalinet pumpet. Jeg merket etterpå at jeg hadde pådratt meg et sår på beinet, men kjente ingenting der og da. Jeg kjente varmen på siden av kroppen da jeg bar hunden ut. Jeg tror alt må ha vært over på under to minutter, sier han.

Overtent

Da brannvesenet kom frem i 0330-tiden var det full fyr, og situasjonen ble først beskrevet som uoversiktlig. Som BA skrev var Hostelands nabo Mathilde Krokli den store helten på brannatten. Da hun så at det brant i nabobygget, løp hun mot bygget for å varsle beboere ved å dunke på vinduer og rope.

Til alt hell kom alle seg ut. Seks personer ble fraktet til legevakten for å sjekkes for eventuelle røykskader.

Seksjonsleder ved Bergen sør politistasjon, Kristine Pettersen, sier til BA at de foreløpig ikke har kommet nærmere et svar på hvorfor det begynte å brenne den natten.

– Krimteknisk har vært på stedet og gjort sine undersøkelser. Vi må avvente rapporten fra dem før vi kan si noe mer om brannårsak, sier hun.

Det gjenstår også noen vitneavhør, ifølge Pettersen.

Allan havnet i branninferno: – Jeg hørte et smell. Da jeg så ut, så jeg gule flammer.

Sov i telt første natten

Med et utbrent leilighetsbygg står Allan på bar bakke. Han hadde ingen innboforsikring, og som arbeidssøker på NAV har han kun sosialstønad å leve på.

6900 kroner i måneden skal dekke alt – inkludert forsikring. Det har han ikke sett seg råd til å ha.

– Lærdommen etter dette er at innboforsikring er noe en bør skaffe seg. Nå eier jeg bare det jeg står og går i. Og hunden min Ares. Hun er den viktigste, sier han og røsker hunden kjærlig bak øret.

– Men bortsett fra det går det egentlig fint, sier han.

Første natten sov han i telt i hagen til faren på Flesland. Nå har han fått låne leiligheten til en vekkreist kompis. Men snart har han ingen steder å bo.

Massiv støtte

Allans gode venn Øyvind Lien forsto snart at vennen trengte all den hjelp han kunne få, men hadde vondt for å be om det.

– Allan er en person som alltid stiller opp for andre, som er en god venn og har ryggen din hvis du trenger det. Nå fortjener han at noen andre har hans rygg, sier Lien.

Søndag kveld la han ut et langt innlegg på egen Facebook-profil, som han delte på blant annet «Gamle og nye Osøyro»

«En god venn trenger akutt hjelp!» begynte Lien. I innlegget ba han om hjelp til å skaffe de viktigste eiendelene til sin brannrammede venn.

Kort tid etterpå begynte det å plinge i telefonen.

– En helt vanvittig respons. Mandag hadde jeg ikke tid til noe annet enn å sitte og svare på meldinger. Det fosset inn. Folk kom med støtteerklæringer og spurte hva de kunne bidra med.

En seng, en sofa, glass og bestikk var det første folk ville donere. Tirsdag fikk han tilkjørt hundeutstyr, klær og nattbord. Foreløpig må alt lagres i huset til Øyvind i Os.

– En person kjørte fra Florø til Bergen for å donere klær og turutstyr. Jeg opplever at folk virkelig bryr seg. Det er overhodet ingen falskhet å spore hos noen, og det er veldig fint å se, sier Lien.

Overveldet

Allan selv er overveldet over all støtten som har kommet inn, særlig de siste to dagene.

– Jeg hadde ikke vært inne på tanken selv om å be om hjelp. Men Øyvind var en av de første som ringte da jeg hadde fått SIM-kort i telefonen igjen. Det han har gjort er helt genialt. Det har vært ekstremt med respons, sier Allan.

I dag kjører de rundt og henter ting som trengs. Med alle meldingene som har kommet inn, tror han at han vil ha det han trenger for å klare seg i hverdagen fremover. Noen ting, som laptop og bilder blir det verre å erstatte.

– Nå er det først og fremst leilighet som står på agendaen. Jeg må jo ha et sted å ha alle tingene. Leiemarkedet er ikke enkelt for en som går på Nav, men nå har jeg tro på at det også vil ordne seg, sier Allan, som er full av takknemlighet over de mange giverne.

– Oppi alt det som har skjedd så har dette vært en skikkelig opptur. Det gir meg virkelig troen på menneskeheten å se at folk er så hjelpsomme, sier han.