I uken som var kom det meldinger om to dødsfall i nabolandet. Det er så mange som dør i Sverige for tiden, omtrent to og et halvt tusen koronaofre i skrivende stund, men disse to døde ikke på grunn av epidemien, de var bare gamle og kanskje mett av dage, som det heter, og begge hadde vært syke en stund. Uansett har jeg lyst til å løfte dem frem, for hver på sin måte har Per Olov Enquist og Maj Sjøwall satt dype spor etter seg i meg – og i litteraturen.

På en måte befant de seg i hver sin ende av den litterære skalaen. Sjøwall endret krimsjangeren for alltid, Enquist var den litterære giganten som aldri ble hundre prosent akseptert i det svenske, finlitterære toppsjiktet.

PO Enquist, som han ble kalt, ble 85 år gammel. Han vokste opp med sin mor i et strengt pietistisk lavkirkelig miljø i Vasterbotten. Hver uke måtte han bekjenne en synd for sin mor. Hadde han ikke gjort noe galt, måtte han dikte det opp. Han var en talentfull høydehopper i sin ungdom, men kom aldri over to meter, en psykologisk heller enn en fysisk sperre, ifølge den glitrende gode selvbiografien «Et annet liv» som kom i 2008.

Det var kan hende et tap for idretten, men en gevinst for litteraturen. Han debuterte som forfatter i 1961, men det store gjennombruddet kom i 1964 med «Magnetisørens femte vinter», en historie om en tysk mirakeldoktor på 1700-tallet. For «Legionærene» (1968), en dokumentarisk basert roman om 146 baltere som ble utlevert fra Sverige til Sovjetunionen like etter krigen, fikk Enquist Nordisk Råds Litteraturpris.

Han kunne ha fått Nobelprisen også, hvis du spør meg, så høy kvalitet er det på hans romaner og skuespill. Noen har sagt at PO Enquist har absolutt litterært gehør, at han er ute av stand til å skrive en dårlig setning. Det tror jeg er sant, men det er jo ikke nok. For å skape stor litteratur må en forfatter også ha kunnskap, klokskap og innsikt i menneskets sinn, og det hadde Enquist i fullt monn. Hvis du ikke kjenner forfatterskapet, anbefaler jeg varmt «Styrtet engel», en roman som er beskjeden i sidetall, men som gjorde uutslettelig inntrykk på meg da jeg leste den.

Maj Sjøwall ble 84, og selv om få vil finne på å sammenlikne henne med PO Enquist når det kommer til litterær tyngde, kan det argumenteres for at hun har hatt enda større påvirkningskraft. Sammen med Per Wahløø skrev Maj Sjøwall nemlig bøkene om politietterforskeren Martin Beck, og etterpå ble kriminallitteraturen aldri helt den samme.

(Fortsetter under bildet)

Per Wahløø var gift da han traff Maj Sjøwall. De ble tiltrukket av hverandre, og han, som allerede var en etablert forfatter, begynte å stikke til henne manuskripter han arbeidet på, men med enkelte blanke sider som han ba henne fylle ut. Slik begynte det, som en blanding av romantisk kurtise og litterært prosjekt.

Ett år senere var de samboere. Hver kveld, etter at middagen var spist og barna lagt, satte de seg ned og skrev for hånd, gjerne hele natten om det trengtes. Dagen etter byttet de tekst og redigerte hverandre, inntil det ble en hel roman. Slik fortsatte de i ti år, en bok hvert år, fra «Roseanna», som ble utgitt i 1965 til «Terroristene» som kom i 1975, året Per Wahløø døde.

En roman om en forbrytelse, kalte de serien, som om det var ti bind av samme roman, og det var det jo i en viss forstand. For selv om Sjøwall og Wahløø skrev om drap og andre lysskye hendelser, er det svenske sosialdemokratiets knefall for kapitalismen som er den egentlige forbrytelsen, den røde tråden i alle bøkene. Som alle derfor kan forstå, var dette politiske bøker, krimbøker med eksplisitt samfunnskritikk fra venstre. Det var nytt og åpnet døren, både for en fornyelse av sjangeren og for en gjeng talentfulle unge forfattere her hjemme, som for eksempel Jon Michelet og Gunnar Staalesen. De og mange andre så muligheten for å skrive underholdende og meningsfullt på samme tid.

Men det var ikke bare samfunnskritikken som gjorde Sjøwall og Wahløø banebrytende, de utstyrte også sine karakterer med privatliv i en grad som var svært uvanlig den gangen, selv om det nå nærmest er et sjangerkrav. På godt og vondt var Martin Beck og hans kolleger som oss leser, av og til smarte, av og til dumme, tidvis sympatiske, andre ganger riktig irriterende. Det samme kan for øvrig også sies om forbryterne de jaget.

Etter alle disse årene er det lett å glemme hva vi skylder dem, men når Maj Sjøwall har gått ut av tiden er det verd å minnes at sjangeren ikke hadde vært den samme uten henne. Hun var med på å starte det som siden har blitt kjent som Nordic Noir.

PO Enquist skal allikevel få det siste ordet. Et sitat av ham har dukket hyppig opp i media den siste uken, men det får våge seg, det blir ikke dårligere av den grunn:

«Vi skal alle dø en dag. Men alle andre dager skal vi leve.»