Alt om kvinnelagets fantastiske dobbeltmester-sesong

Sesongen:

Det var store forventninger til tidenes første sesong for dette laget som Sportsklubben Brann For i fjor vant jo nesten samme gjengen seriegull og kom til NM-finalen som "Sandviken".

Brann var blant favorittene, men vi regnet med knallhard konkurranse fra Rosenborg, Vålerengen og kanskje også LSK Kvinner.

Siden fjoråret hadde vi fått inn Therese Sessy Åsland, Nora Eide Lie, Berglind Thorvaldsdottir,, Svava Ros Gudmundsdottir og Hanne Larsen.

Ute fra siste sesong som Sandviken var Kennya Cordner. Vilde Hasund, Kristina Herfindal Grøndal, Ingrid Spord, Ida Holm Neset (utlån), Mathilde Sangolt (utlån) og Vilde Veglo (utlån).

Og tidenes første obligatoriske kamp som Brann ble en 5-2-seier borte over Røa 20. mars. Elisabeth Terland fikk æren av å score klubbens første tellende mål i det 8. minutt. I den første hjemmekampen endte det med hele 7-0 over bergensrival Arna-Bjørnar foran 920 tilskuere.

Så kom tøffere utfordrere: LSK borte, RBK hjemme og Stabæk borte. Men alle ble slått med ett mål (1-0, 2-1 og 2-1). Mot gullrival RBK kom hele 1180 tilskuere. Det var bekreftet at vi både var en reell gullkandidat og at damene var blitt populære i Bergen fra første stund som Brann-spillere.

Videre fulgte 2-0 borte over Lyn og overraskende knappe 2-1 hjemme over Kolbotn. Før bortekampen mot Vålerengen stod vi med 21 poeng på 7 kamper, men vi lå likevel bak vår neste motstander på tabellen - på målforskjell. RBK var seks poeng bak tetduoen.

Og i det nevnte internoppgjøret tok da også østkantgjengen ledelsen, men et drøyt kvarter før slutt fikk vi utlignet. 1-1 ble da også sluttresultatet. Topp to var dermed uendret, og vi hadde fått vårt første poengtap som Brann - og etter 20 strake serieseire som Brann og Sandviken.

Så fulgte elleville 10-0 hjemme over Avaldsnes og 12-0 over 2. divisjonslaget Loddefjord i cupen, før mer moderate 2-1 borte over Kolbotn, 2-0 hjemme over Røa og med et nødskrik 2-1 på overtid borte mot Avaldsnes som vi to uker tidligere altså hadde ydmyket på det groveste. Dagen før overtidsseieren over karmøylaget hadde dessuten VIF og RBK spilt uavgjort, slik at det før toppkampen mot Vålerengen på Stadion nå var fem poeng ned til Oslo-laget som riktignok hadde en kamp mindre spilt. Til trønderne var det blitt hele åtte poeng.

Til VIF-kampen på Stadion var det stor forhåndshype, supportermobilisering på sosiale medier, tusenvis av idrettsungdom ble invitert, og det ble solgt 10582 billetter til tidenes første kvinnelagskamp for et Brann-lag på Brann Stadion. Det ble en stor fest, det var et oppmøte og en stemning på Store Stå oppimot nivået på en vanlig herrekamp - og Brann vant 1-0. Nå var det hele åtte poeng ned til VIF (som hadde en kamp mindre spilt) og RBK. Fem runder gjenstod av grunnspillet. Det gikk mot "gull" i grunnspillet i det minste.

Nå skulle vi møte serietreer Rosenborg på Lerkendal. Og de gønnet på med et enda mye større antall idrettslag og organisasjoner i sin desperasjon etter å slå vår tilskuerrekord. Noe de også klarte. Men noen supportermobilisering eller noe trøkk og stemning hadde de ikke. Dessverre fikk trønderne seieren med 1-0 i en kamp der vi hadde fortjent minst ett poeng.

Dette var for øvrig historiens første tap i tellende kamp for Branns kvinner etter 14 strake (13 i serien og en i cupen) uten nederlag.. Tok man med slutten av tiden som Sandviken hadde vi vært uten tap i de foregående 35 seriekampene (31-4-0).

De samme hvite og svarte trønderne slo også VIF en uke senere i den nevnte hengekampen. Dermed lå RBK to poeng bak oss (men de hadde en kamp mer spilt), mens VIF lå fem poeng bak oss.

Så var det andre runde i NM mot Arna-Bjørnar som ble feid over på Stadion med 5-0 i siste kamp før EM-pausen. Dette ble siste kamp for Branns suksessfulle trener Alexander Straus som tok turen til Bayern München, selv om fansen prøvde å forklare ham at Brann er større enn denne klubben fra sydøst-Tyskland. Sportssjef Olli Harder tok over som trener resten av sesongen..

Før vi kom i gang igjen etter EM ble det kjent at vår toppscorer Elisabeth Terland var tapt for oss og på vei til Brighton. Hvordan skulle dette gå da, uten gulltreneren og uten toppscoreren? Inn kom midtbanespillerne Rikke Nygard (tilbake til Bergen fra Vålerengen), og Tameka Yallop som kom fra West Ham og har hele 103 landskamper for Australia.

Vi hadde fire gjenstående kamper av grunnspillet da serien ble tatt opp igjen i august. Alle skulle spilles i Bergen. Først knuste vi Arna-Bjørnar 6-0 østenfor Ulriken, før vi slo Lyn 4-0 på Stemmemyren. Med to kamper igjen hadde vi fem poeng til RBK på andre. Med 13 mål bedre målforskjell trengte vi antagelig bare ett poeng til på de to siste kampene mot Stabæk og LSK - som begge skulle møtes på Stemmemyren, for å bli grunnspillmestere.

Men Stabæk-kampen var en skuffelse og vi reddet ikke 1-1 før langt inn i overtiden. Dermed var vi i praksis grunnspillmestere med tre poeng ned til andreplassen som hadde elleve mål dårligere målforskjell med en runde igjen. Men helt i boks var ikke "tittelen" ennå.

Så kom første runde av Champions League-kvaliken, som var små turneringer med tre lag hver på ett av lagenes hjemmebane. Vi slo her tyrkiske ALG Spor 1-0 og serbiske Spartak Subotica 3-1. Begge kampene gikk i nettopp Serbia.

Berglind Thorvaldsdottir forsvant på disse tider til PSG.

Nå skulle vi møte LSK to ganger i Bergen på en halv uke, og i cupen slo vi dem 6-0.

Den definitive grunnspill-topplasseringen ble tatt med 3-3 mot nettopp LSK foran 870 tilskuere i en kamp der vi både lå under 0-2 og gikk i ledelse i siste spilleminutt. Uansett et litt skuffende resultat etter seksmåls-seier mot samme lag på samme bare fire dager tidligere.

I grunnserien, som var det eneste Bataljonen og supporterklubbene til de ande topplagene ville anerkjenne som den rettmessige kåringen av årets seriemester, endte vi som nummer én, fire poeng foran RBK, seks poeng foran VIF og 18 poeng foran Stabæk.

Det var disse tre som skulle bli med oss til sluttspillet. Men de tullete reglene til NFF gjorde at vi måtte starte dette med to poeng mindre ledelse enn vi egentlig hadde på både RBK og VIF - og tolv poeng mindre ledelse enn vi egentlig hadde på Stabæk.

Det sterkt kritiserte sluttspillet begynte for vår del med en litt heldig 2-1-borteseier over VIF. Dermed lå vi to poeng foran RBK og syv poeng foran VIF som virket hektet av gullkampen.

I cupens semifinale i Kolbotn ble det hele 6-1 mot et lag vi hadde slått knepent i begge seriekampene denne sesongen. Vi var klare for finale mot Stabæk som noe overraskende hadde slått ut Rosenborg i semifinalen.

Så ble det "bare" 1-1 på Stemmemyren i sluttspillkampen mot RBK, som skandaløst nok kolliderte med herrelagets kamp i Sandnes. Noe tilskuertallet på latterlige 450 til denne "seriefinalen" strengt tatt understreket.

I slutten av september var det dobbeltoppgjør i siste kvalikrunde før Champions League-gruppespillet, mot svenske Rosengård som nok var knepen favoritt mot oss. Vi ledet 1-0 i hjemmekampen som ble spilt foran hele 6331 på Stadion, men vel tolv minutter før slutt utlignet skåningene.

I returoppgjøret i Malmö hadde vi dem lenge på gaffelen, men i andre omgang rant det inn bak. Tre ganger scoret svenskene før vi reduserte. Dermed røk vi ut med 2-4 sammenlagt og det ble altså ikke noe Mesterliga-gruppespill på oss.

Stabæk ble i serien deretter slått 1-0 borte og 3-0 hjemme. I de samme rundene vant VIF to ganger over RBK. Dette gjorde at det nå plutselig var VIF som var nærmest oss og de eneste som kunne ta fra oss gullet to runder før slutt. Og etter den første av kampene mot Stabæk - med tre runder igjen, var vi allerede garantert å ende topp to og dermed spille Mesterliga-kvalik også høsten 2023.

En ledelse på fem poeng høres jo betryggende ut med to kamper igjen. Men det var ikke mer utenkelig med gullglipp enn at hvis vi ikke vant i Trondheim, så ville VIF (med seier også over Stabæk) ta gullet fra oss på målforskjell på Stemmemyren i siste runde hvis de slo oss i den. Noe som hadde vært spesielt surt med tanke på at vi i så fall likevel ville ha tatt flere poeng enn VIF gjennom faktiske resultater gjennom sesongen. Vi mistet jo som nevnt to av poengene vi hadde som forsprang ned til VIF etter grunnspillet, da sluttspillet startet.

Men heldigvis vant vi 2-1 i Trondheim til tross for at det ble spennende på slutten da RBK reduserte midtveis i andre omgang på en tabbe - og Brann var dermed sluttspillmestere da en runde gjenstod.

Den siste kampen mot VIF fikk dermed bare statistisk betydning og endte 1-1 foran et rekordstort Stemmemyren-publikum på 1320 som nok først og fremst kom for å se pokalen bli løftet.

Så gjenstod bare cupfinalen som også skulle bli legenden "Tante Ingrid" Ryland sin siste kamp før hun la opp. Vi var selvsagt store favoritter mot Stabæk. Et stort antall Brann-supportere tok turen til Ullevål denne novemberlørdagen og damene innfridde også forventningene: Nora Eide Lie ga oss ledelsen etter en halvtime og 17-åringen Signe Gaupset økte på noen minutter før pause. Så fikk Stabæk en ufortjent redusering et stykke ut i andre og vi mistet litt grepet om kampen en stund. Men halvveis ut i omgangen økte Gaupset på til 3-1 og deretter hadde vi god kontroll. Også cupgullet kom hem til Bergen. Branns kvinner hadde tatt The Double i den aller første sesongen som del av klubben vår. En utrolig sesong var over!

Dette var, som folk gjerne skjønner, klubbens første dobbeltittel på nasjonalt seniornivå. Damelaget tok videre vår første serietittel på seniornivå siden herrene vant i 2007 og vår første cuptittel på serienivå siden herrene vant i 2004.

Serieevaluering: Brann var best i grunnspillet, Brann var best i sluttspillet isolert sett - og dermed var vi også klart best totalt med syv poeng mer enn nummer to gjennom faktiske resultater gjennom hele sesongen. Vi tapte kun én av 24 seriekamper. Mot VIF, som ble nummer to, fikk vi to seire og to uavgjorte. Vi briljerte ikke alltid, og hele ti av seirene i serien var med bare ett mål. Men med seriegull, kan man ikke gi annet enn terningkast seks.

Cupevaluering: Fire storseire på veien til finalen, til tross for at tre av motstanderne var toppserieklubber - og så 3-1 i finalen mot seriens nummer fire... Kan bare bli terningkast seks her også.

E-cup-evaluering: Dessverre ble det ikke gruppespill. Vi slo ut to noenlunde bra lag i det innledende spillet, men i den siste kvalikrunden fikk vi tøffere motstand i svenske Rosengård. Og selv om de fleste nok regnet Malmø-klubben som knepen favoritt, så var de ikke bedre enn at vi med to gode dager kunne slått dem ut. Men slik gikk det ikke. Ingen skam å ryke for dem, men skuffende selvsagt likevel. Kan ikke bli mer enn terningkast fire.

Totalevaluering: Spørsmålet er hvor mye man skal la det mislykkede CL-forsøket telle. For hadde Brann ikke deltatt i E-cup, hadde det jo vært en terningkast seks-sesong med The Double. Men i og med at vi faktisk deltok - og ikke klarte målet om gruppespill, så har ikke sesongen vært helt perfekt heller. Men la gå... vi tok både serie og cup, og skuffelsen i E-cup var bare to kamper av 33 tellende kamper totalt. Kan ikke gi en femmer på sesongen da. Det blir terningkast seks totalt for Brann Kvinners 2022-sesong!

Årets høydepunkt: Det har jo vært en del å velge mellom: To seire over Rosenborg, to seire over Vålerengen (den ene med over 10000 på Stadion), 10-0 over Avaldsnes... Men i serien var nok høydepunktet likevel da vi slo RBK i Trondheim i nest siste runde av sluttspillet og seriegullet dermed var sikret. I cupen var det selvsagt finaleseieren over Stabæk som var høydepunktet. Ikke bare gullet i seg selv, men også at vi stilte så mange Brann-supportere på Ullevål som lagde bra kok der.

Årets nedtur: Det var jo ikke så mange av dem. Vi tapte jo bare én gang: På Lerkendal da de også med voldsom bruk av idrettslag-kampanjer i tillegg slo vår en uke gamle tilskuerrekord for klubblag på kvinnesiden. For øvrig var det selvsagt også nedtur å ryke i Mesterliga-kvaliken mot Rosengård.

Årets spiller: Det må jo bli Tuva Hansen. Kem ellars, fortell!

Toppscorer: Vår toppscorer ble Elisabeth Terland som scoret 10 mål på 14 kamper før hun reiste avgårde. Toppscorer for hele Toppserien (kun lagene som gikk videre til sluttspillet) ble Vålerengens Elise Thorsnes som scoret totalt 19 mål på 24 kamper. Hun var den eneste som scoret flere enn Terland totalt i grunnspillet og topp fire-sluttspillet.

Gule kort: Brann fikk 7. flest kort i grunnspillet med 11. RBK fikk færrest med 8, Røa fikk flest med 19. I grunnspillet og sluttspillet (topp fire) totalt fikk Stabæk flest med 18, Brann fikk nest flest med 16, mens VIF og RBK fikk færrest med 15. Ingrid Stenevik og Marit Bratberg Lund (3 gule hver) fikk flest gule hos oss. Stenevik var også en av kun fire spillere som fikk rødt i løpet av grunnspillet og topp fire-sluttspillet.

Straffer: I serien scoret vi på tre av tre staffer vi fikk. Marit Bratberg Lund tok alle.

Antall avslutninger:

I følge nifs.no kom Brann til flest avslutninger i serien med 365. VIF fikk nest flest med 348. Og i avslutninger på mål kom vi til 187, men VIF slo oss og fikk 193.

I grunnspillet alene kom vi til 280 avslutninger og 147 avslutninger på mål. Fjorårets gullvinnere, Sandviken, kom til 234 avslutninger og 122 avslutninger på mål over det samme antall kamper (18). Altså en forbedring.

Resultater i år vs i fjor:

I årets grunnspill på 18 kamper tok vi 45 poeng og fikk 53-13 (+40) i målforskjell. Fjorårets seriemestere, Sandviken, tok på det samme antall kamper i fjor 52 poeng og fikk 50-6 (+44) i målforskjell. Altså var vi ikke like gode i år.

Scoringer og baklengs - topp fire-lagene: (Statistikker fra Soccerstats.com)

* Brann scoret 4 mål eller mer 5 ganger. VIF gjorde det flest med 6 ganger.

- Hjemme: Brann scoret 4 mål eller mer 3 ganger. Det gjorde også RBK og VIF.

- Borte: Brann scoret 4 mål eller mer 2 ganger, men VIF gjorde det 3 ganger.

* Brann scoret 0 mål færrest ganger; kun 1 gang. Nest best var VIF med 2 ganger.

- Hjemme: Brann scoret i alle hjemmekampene. Det gjorde også VIF.

- Borte: Brann gikk målløse av banen færrest ganger med 1. VIF og RBK gjorde det 2 ganger.

* Brann holdt nullen 10 ganger, men VIF klarte det 13 ganger.

- Hjemme: Brann holdt nullen seks ganger, men RBK og VIF gjorde det 7 ganger.

- Borte: Brann holdt nullen fire ganger, men VIF gjorde det 6 ganger.

* Brann slapp inn tre mål eller mer kun én gang, men RBK gjorde det ikke noen ganger.

- Hjemme: Brann slapp inn tre mål eller mer én gang. RBK og VIF gjorde det ikke noen ganger.

- Borte: Brann slapp ikke inn mer enn to mål i noen kamper. Det gjorde heller ikke RBK.

* Brann vant 4 kamper med fire mål eller mer. Men VIF klarte det 5 ganger. Brann hadde for øvrig hele ti ettmåls-seire. VIF hadde faktisk bare 1 ettmåls-seier av sine 16 seire!

- Hjemme: På hjemmebane vant vi tre ganger med fire mål eller mer. Det gjorde også VIF.

- Borte: På bortebane vant vi én gang med fire mål eller mer, men VIF klarte det to ganger.

* Brann tapte ingen kamper med mer enn ett mål. Det var det ingen andre som klarte.

- Hjemme: Vi tapte ingen hjemmekamper. Det var det ingen andre som klarte.

- Borte: Vi tapte kun med ett mål i bortekampen vi tapte. Alle andre lag tapte med minst en gang med to mål borte.

Publikum: Branns tilskuersnitt ble 1596. Det er ny norsk snittrekord på damesiden. Imidlertid er selvsagt det tallet veldig påvirket av den ene kampen der det kom 10582 på Stadion. Holder vi den unna og kun ser på Stemmemyren-kampene, så ble snittet der på 779. Som "Sandviken" i fjor var snittet 525, men 370 hvis vi holder fjorårets ene Stadion-oppgjør (mot Arna-Bjørnar) utenfor. Men da er det viktig å huske at det var coronarestriksjoner i store deler av fjorårssesongen.

Nest best snitt i år fikk Rosenborg med 1316 - men 378 hvis man holder deres rekordkamp på Lerkendal utenfor regnestykket. Vålerengen fikk bare 584 i snitt, selv om de spiller alle sine kamper på et stadion med mye bedre plass og fasiliteter enn Stemmemyren som bare har 500-600 sittepasser og vel enda færre plasser under tak.

Antall syngende Brann-supportere på Stemmemyren har som regel vært 30-50, men kanskje 100 på de best besøkte kampene i starten. Dessverre var det mer eller mindre boikott fra Bataljonen i sluttspillet, så da var det strengt tatt ingen syngende. Kanskje med enkelte unntak i den siste hjemmekampen mot Vålerengen da gullet skulle feires. I Stadion-kampen mot samme lag i sommer, var det ca 300 syngende på selve ståfeltet og et trøkk oppimot nivået på herrekampene.

Det er nok ytterst få Brann-supportere som har reist helt fra Bergen til damenes bortekamper på Østlandet. Så da har noen titalls fra østlandsavdelingene trådd til. Men i CL-kvaliken i Malmö var vi ca 50 og på cupfinalen i Oslo var det anslagsvis 1500 med Brann i hjertet som dukket opp. Vel halvparten av disse (kanskje litt under) var i den syngende gjengen i svingen.

Alt i alt en bra sesong på tribunene. Kanskje ikke sensasjonelle tall, men uansett mye bedre enn hva både Sandviken har hatt tidligere og hva andre klubber presterer - både i antall tilskuere og i stemning på kampene. Ikke engang VIF og RBK har noe i nærheten av vår supporterkultur rundt damelaget.

Mest populær på Branns damelag var Tuva Hansen, som virkelig ble dyrket og fikk flere sanger laget om seg - ja selv klistremerker med bilder av henne ble produsert.

Og kjærligheten mellom supporterne og spillerne virket gjensidig. Inntrykket var at Brann-damene elsket oppmerksomheten de endelig fikk. På seiersfesten på Faksen Bar etter cupfinalen sang for eksempel damene hyllestsanger til Bataljonen!

Seriekampene - grunnspillet:

Seriekampene - sluttspillet:

Cupkampene:

Champions League-kvaliken:

Grunnspilltabellen:

I tillegg til flest poeng hadde vi også flest seire, klart færrest tap, flest mål og best målforskjell.

Tabellen etter sluttspillet:

("Poeng i sluttspill" er poeng gjennom faktiske resultater)

Grunnspill og sluttspill sammenlagt - topp fire:

(Kun poeng tatt gjennom faktiske resultater)

VIF hadde flere mål enn oss, færre innslupne og dermed også bedre målforskjell. Men vi hadde, i tillegg til klart flest poeng, også flest seire og klart færrest tap.

Hjemmetabell i grunnspillet:

Hjemmetabell i sluttspillet:

Hjemmetabell grunnspill og sluttspill sammenlagt (kun sluttspill-lagene):

Vi ble det beste hjemmelaget totalt, det mestscorende hjemmelaget totalt, mens VIF fikk den beste målforskjellen totalt hjemme. RBK fikk flest hjemmeseire. Brann var eneste lag uten hjemmetap.

Bortetabell i grunnspillet:

Bortetabell i sluttspillet:

Bortetabell grunnspill og sluttspill sammenlagt (kun sluttspill-lagene):

Vi var det klart beste bortelaget totalt i sesongen, selv om VIF riktignok fikk flere bortemål og bedre borte-målforskjell. Vi fikk flest borteseire og færrest bortetap.

Kilder for statistikkene: nifs.no, brann.no, soccerstats.com og toppserien.no