Gå til sidens hovedinnhold

Arbeiderpartiets problem har et navn: Espen Barth Eide

Klimapolitikken går fra teori til praksis. Arbeiderpartiet vil mislykkes med en frontfigur som bare har vist storpolitisk interesse.

Kommentar Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.

Stortingsrepresentant Espen Barth Eide er en slags grå eminense i Arbeiderpartiet. En partiet ikke klarer å kom utenom når verv skal fordeles. Da partilaget hans nominerte ham til en usikker plass i fjor høst, ble det bråk. Men det varte ikke lenge, for Barth’en presset seg inn igjen på listen. For tiden er han klimapolitisk talsperson i partiet, og nestleder i energi- og miljøkomiteen på Stortinget.

Kanskje litt rart, ettersom han de siste tiårene stort sett har beskjeftiget seg med storpolitikk på den internasjonale arena. Han har vært forsvars- og utenriksminister. Vært direktør for toppmøtet i Davos (det kommer vi tilbake til) og nesten utelukkende jobbet med storpolitiske tema. Han har vært blant jetsetterne som har klippekort til internasjonale verv og stillinger.

Nå skal han artikulere Aps klimapolitikk. Det har ikke gått spesielt bra. Et ferskt eksempel er angrepet på Senterpartiet, som Barth Eide beskyldte for «dieselpopulisme». Senterpartiet prøver, gud forby!, å gjøre seg populær blant det store flertall bilister i Norge som fremdeles kjører dieselbil.

Nordlys sin politiske redaktør, Skjalg Fjellheim, skrev treffende at Barth Eide rettet pekefingeren mot hele Distrikts-Norge, ikke bare Sp-leder Trygve Slagsvold Vedum. Fjellheim har rett. Barth Eide er som en klossete elefant i Glassmagasinet når klimapolitikk går fra teori til praksis.

For Senterpartiet er han en gavepakke: Straks Barth Eide snakker om klimapolitikk tikker det inn flere Ap-velgere til distriktspartiet. Meningsmålingene og Barth Eide sine klimautspill henger godt sammen.

Klimapolitikk handler om å kutte utslipp av klimagasser. For å få det til må det store omveltninger til, eller «grønt skifte» som det kalles på politisk. Gjøres det feil, vil noen betale en mye høyere pris enn andre. Dette forstår velgerne godt.

Et eksempel er de som kjører dieselbil, som utgjør et flertall av dem som kjører bil. De må betale ekstremt mye mer i avgifter for både å kjøpe og kjøre. Selv om de ikke har noe annet alternativ. Det hjelper ikke dem å gi elbilistene titalls milliarder i subsidier hvert år. Dette er miljøpolitikk i praksis, og de fleste er enige om at den er langt fra perfekt. Det er bare Senterpartiet som med troverdighet klarer å snakke om dette. Derfor er det så virkningsfullt og ødeleggende når Barth Eide stempler det som «dieselpopulisme».

Barth Eide skylder troverdighet i klimapolitikken. Hans politiske virke så langt vitner om fullstendig fravær av kunnskap og interesse om norske forhold. Noen år var han også direktør for World Economic Forum i Davos. Og det er verdt å se nærmere på.

Hvert år møtes de rikeste, mest berømte og presumptivt mektigste i verden til toppmøte i Davos. Når det skjer, står privatjetene tett i luftrommet over den sveitsiske Alpelandsbyen. Dette er promillesamfunnet: De absolutt mest privilegerte i verden. De svært få, som til sammen eier det meste. De møtes for «å forme fremtiden» gjennom diskusjon og dialog med hverandre, om tema som ulikhet, klima og hva som ellers er moteriktige tema for det ypperste av skravleklassen.

Utslippene denne klubben står bak gjennom Davos-møtet alene tilsvarer hundretusenvis av dieselmil på norske bygdeveier. Men har Barth Eide tatt et oppgjør med dette? Selvsagt ikke. Davos er arenaen han kan og gjennom hele sitt politiske liv har søkt etter. Derfor er det underlig at nettopp han blir Ap sin spydspiss i klimapolitikken – som nå handler om diesel, utslipp og avgifter vanlige folk må betale. Dette er jo mannen som er lengst borte fra de hverdagslige realiteter som klimapolitikken nå begynner å handle om. Kan det skyldes at klimapolitikk nå er det feltet som på den internasjonale arena er viktigst? I så fall er det ingen overraskelse at Barth Eide aktivt søker seg hit, og med sin tygde i partiet brøyter seg plass.

Det er synd for Arbeiderpartiet, men også for klimapolitikken. Skal utslippene ned, må tiltakene ha folkelig støtte og forståelse. Byrden og gevinsten må deles rettferdig. Da er det svært viktig at de som utformer politikken ikke lengter til neste toppmøte Davos.

Kommentarer til denne saken