Fire av fire lys er tent, og to av adventstallene har allerede så smått begynt å segne om i stearinen. Pepperkakehuset er ferdigmontert, om så med en pipe litt på skakke og både en og to andre skavanker. Julekakene ligger klar i eskene sine, til tross for få innmeldte besøk i nok en enslig pandemifeiring.

Snart er julehandelen i mål. Tradisjonen tro er jeg relativt tidlig ute med julegavene. Det kan nemlig være både koselig og praktisk å krydre travle eksamenstider med julegaveshopping. Det er greit å få så mye som mulig unnagjort. Notatene på mobilen var i forkant fylt opp med overhørte gaveønsker fra året som har gått. Erfaringen tilsier at det gjelder å spisse ørene til når juleønsker nevnes, og raskt få dem stadfestet på blokken.

Én gave gjenstår likevel fortsatt. Gaven til det ene familiemedlemmet – du vet, det familiemedlemmet som aldri nevner noe som mangler i løpet av året, og som nekter å avlevere noen ønskeliste når julen nærmer seg. Det slår aldri feil, og er nærmest blitt som tradisjon å regne.

Og den skulle jeg helst ha vært foruten. Når ingen ønsker foreligger, må en til å bruke fantasien. Og det finnes grenser for hvor treffsikker den kan være. Det er i slike krevende stunder man gjerne skulle ønske at nissen fantes. Men dessverre er det ingen feit, skjeggete kar som kommer til unnsetning i nøden. Det hele er til å miste nattesøvnen av. Det forarger meg at man ikke bare kan si ting som det er og være ferdig med det.

De som nekter å røpe sine ønsker tror kanskje at nissen finnes, likevel. Eventuelt tror de at alle kjenner dem så godt at de vet hva de ønsker seg, uten å måtte spørre. Hele seansen ender med å være den ultimate vennskapstest for å sjekke hvor godt folkene rundt faktisk kjenner en.

Så kommer selve julekvelden, der pakken skal få komme opp. Det forgylte papiret med teksten «may your dreams come true» i kursiv skal omsider bli revet i stykker, og innholdet man har hvisket og tisket om skal avsløres. Jeg, som er yngst av søsknene, får alltid oppgaven med å hente gavene frem fra under treet.

I sofaen har resterende familiemedlemmer samlet seg, og med magene fulle av pinnekjøtt og kålrabistappe følger de spent med. Alle har noen godt innøvde og påtatte reaksjoner tilgjengelig, i tilfelle det skulle ble behov for det. Taktikken min er å ta de litt mindre gavene først. Pakkene er fra både kjente og kjære, men også fra de litt mer perifere fra litt lengre uti slektstreet.

For noen år tilbake gikk det virkelig ille, da en av pakkene inneholdt en tresleiv. Eller, det var det vi først trodde det var. Etter nøyere inspisering og både en og to runder rundt sofabordet ble det konstatert at det var en kløpinne. Gaven førte i det minste til en god latter.

De viktigste gavene er de vi gir oss imellom. De fungerer som en slags finale på julekvelden. Det er her spenningen virkelig begynner å ta seg opp, og thrilleren er et faktum. Har vi truffet i år, eller er det fullstendig skivebom? Vil gavene bli godt likt og tatt i bruk, eller ende i retur og som forglemt gavekort med avfalmet og uleselig underskrift i kjøkkenskuffen?

Det gjenstår å se om årets gaver faller i smak. Selv om de ikke skulle gjøre det, er vel litt av sjarmen også at jeg later som jeg ikke skjønner det. Man vil nødig lage dårlig stemning på selveste julaften. I takt med at det glorete gavepapiret blir lagt i bosset, legges skuffelsene bak oss. Etter dette er det bare å begynne å glede seg til nyttårsfeiringen.

Jeg mener ikke å være noen Grinch, altså. Faktisk er jeg veldig glad i julen, og alle tradisjonene som følger med. Og kløpinner er vel greie å ha, de også. Men enn hvor koselig og hyggelig hemmelige ønskelister og gjetteleker kan være, tror jeg både vi og klimaet hadde hatt godt av litt mer ærlighet rundt juleønskene våre. Så send den ønskelisten nå, om du er av de som enda ikke har gjort det. Det er ingen skam i å ønske seg noe. Og det er heller ingen ukjent nisse som skal ned den trange skorsteinen og levere gavene – det er nok bare meg, en student med begrenset lommebok og dårlig fantasi!