Brann står i stor fare for å rykke ned – det vet vi. Man lærer noe nytt hver dag, men det var neppe akkurat den setningen som gjorde deg særlig visere.

Og det faktum at det kan ende med 1. divisjonsspill for «Bergens stolthet», er ille nok i seg selv. Men det er en ting som, i hvert fall for min del, kan gjøre årets eventuelle nedrykk mye verre enn de seks andre nedrykkene de siste seksti årene; nemlig faren for at et annet bergenslag samtidig vil rykke opp til øverste nivå og overta Branns sportslige posisjon som byens nummer én.

For ærlig talt; det må jo i så fall bli den største ydmykelsen i Sportsklubben Branns historie!

Jo da, det har skjedd før: Nordnes og Varegg spilte i 1953/54-sesongen på det øverste serienivået uten at Brann var der. Det samme skjedde da Årstad var på nivå én i 1956/57. Begge gangene var Brann henvist til det nest øverste divisjonsnivået i norsk fotball.

Men det er altså henholdsvis 67 og 64 år siden, og i en tid der det verken var på langt nær like mye penger i fotballen, eller i det hele tatt nødvendig med så veldig mye kapital for å skape suksess. Ikke var forskjellen i interesse mellom Brann og de andre bergenslagene så voldsom heller:

I sesongene 1948/49 – 1960/61 besto den øverste norske divisjonen av 16 lag fordelt på to grupper. I løpet av de ni sesongene Brann var med på dette nivået, var klubbens sammenlagte tilskuersnitt på 7064. Vareggs tre sesonger på øverste nivå ga et totalt snitt på 5738, Årstad sine to sesonger ga et snitt på 4571, mens Nordnes sin ene sesong i toppdivisjonen hadde et tilskuersnitt på 3800. Også klubber som Baune og Djerv hadde sine tilhengerskarer. Med andre ord; forskjellene mellom klubbenes størrelser den gang var mye mindre enn mellom dagens Brann og Åsane.

I 2021 – eller 2022 som det i så fall vil bli – skal det egentlig ikke være mulig at en økonomisk sett knøttliten bydelsklubb kan havne i en divisjon over Brann, som tross alt er en av landets største klubber og har vært omtrent enerådende når det har kommet til bergensernes interesse for norsk fotball de siste 60 årene.

For én ting er pinligheten ved å spille en divisjon lavere enn klubber som Mjøndalen og Sandefjord, slik vi gjorde i 2015. Men et Åsane i etasjen over Brann, vil ta kaken! Ikke bare fordi de, ved et eventuelt opprykk, i så fall vil være en av de minste klubbene som noen gang har vært i Eliteserien. Men også, eller strengt tatt mest, fordi de er fra vår egen by. En bydelsklubb. Ja nærmest en slags farmerklubb. De er så mye lillebror som det går an å bli.

Kan dere i fotballens verden tenke dere noe mer absurd enn at byens desidert største klubb når det kommer til økonomi og interesse, skulle spille en divisjon under en annen klubb fra Bergen?

OK, kanskje de ikke rykker direkte opp. Men jeg ser på det som veldig sannsynlig at de oransje kan bli topp seks og dermed kapre en av de fire kvalikplassene – slik de gjorde i fjor. Og i en kvalik kan alt skje. Spesielt om de skulle møte et overnervøst Brann-lag med absolutt alt å tape i «finalen».

Les også

– Jeg håper at Nagel Jacobsen har lært seg å se faresignalene

Mange mener denne tankegangen er smålig. At jeg som bergenser og Brann-supporter nærmest har en plikt til å også holde med alle andre lag som også er fra Bergen. På samme måte som at de mener jeg bør holde med Rosenborg og Molde, eller hvem det måtte være som representerer Norge, når disse spiller mot utenlandske lag i europacupene. Jeg må stadig forklare månebedotne mennesker hvordan jeg kan være så smålig at jeg ikke heier på Åsane også. Eller lag som Rosenborg og Molde i Europa.

Meg først! Og deretter også meg ... Det er slik konkurranse og rivalisering fungerer. Hele ideen er egoistisk. Men det er en ganske ufarlig egoisme. For den som er med på leken, får smake steken. Leder laget ditt 4-0, vil du ha 5–0 og 6–0. Ikke 4–3 «for å være grei». Vinner du serien ti år på rad, vil du ha ti gull til – ikke at de andre også skal få litt. (Den siste setningen er ikke noe jeg vet av egen erfaring, altså ...)

Man kan gjerne innvende at Åsane, pga. manglende historisk konkurranse og et veldig lite antall fans, aldri kan bli en skikkelig rival slik som man ser i andre byer med flere topplag.

Det kan så være. Det er ikke noe Rangers – Celtic, Arsenal – Tottenham, City – United eller Inter – Milan. Og det er ikke slik at jeg håper Åsane rykker langt nedover i divisjonssystemet. Det er ikke klubben i seg selv jeg har noe imot. Det er mer konkurransen jeg finner ubehagelig.

For faktum er at Åsane per juni 2021 sportslig er en fullverdig konkurrent. Branns sportslige posisjon som byens nr. 1, er per i dag truet. Og den vil være mer enn bare truet hvis de oransje fra heiene ved kjøpesentrene, neste år spiller en divisjon over de røde fra Kniksens plass.

Dessuten er det jo ikke slik at Åsane fortsatt vil spille for 504 tilskuere hvis de, på en nesten nyåpnet ny hjemmestadion, spiller en divisjon over Brann. Grunnen til at de har vært så få, er jo at de har vært så til de grader i skyggen av Brann. Spiller de i eliten mens Brann dummer seg ut med spill i 1. divisjon, er jo ikke det tilfellet lenger.

Og står ikke også Brann i fare for å lekke publikum til Åsane hvis de to klubbene bytter divisjon? Ikke det at jeg tror Brann vil miste veldig mange dedikerte fans dit. Man bytter jo ikke klubb. Såpass supporterkultur håper jeg folk har. Men de som ikke er «ihuga», men bare er opptatt av at Bergen skal ha et eller annet lag i toppdivisjonen, samme hvilket, kan kanskje finne på å bytte favorittlag? Tenk på hvor mange som er møkk lei all motgangen til Brann! Det finnes sikkert folk som vil fryde seg over å kunne si «takk for sist» til all elendigheten Brann har påført dem, gi de røde en langfinger og heie på Åsane i stedet. Frem til den dagen de skal ha billetter til cupfinale med Brann, selvsagt.

Men disse utgjør gjerne ikke den største trusselen. Det aller verste er at Åsane, som en reell sportslig konkurrent til Brann, over tid kan stikke av med en halv generasjon oppvoksende fotballinteresserte i nordre deler av både Bergen og Hordaland, slik Brann har «mistet» deler av Sunnhordland til FK Haugesund. For hvorfor skal disse ha Brann som «sitt lag» når de har et like godt eller bedre alternativ som ligger nærmere geografisk?

Så selv om Brann skulle redde seg, vil jeg fortsatt ikke ønske Åsane opp. Brann har nok problemer om vi ikke skal få en brysom konkurrent i vår egen bakgård, som stjeler «markedsandeler» også.

Jeg husker godt da Fyllingen var oppe på øverste nivå på begynnelsen av 90-tallet. De fleste syntes det var kjempestas at de rykket opp høsten 1989. Nå skulle vi få lokaloppgjør! Seks enkle poeng! De færreste Brann-tilhengere syntes det var like mye stas trekvart år senere ...

For lokale lag er noe Brann har slitt med i seriespill:

I 1990 møtte vi Fyllingen: Vi spilte 0–0 borte og tapte 2–3 hjemme. I tillegg til at de slo oss i cupens semifinale.

Plutselig var det ikke så «gøy med Fyllingen» lenger. De ble et mareritt. Og alle «nøytrale» godtet seg over at de slo oss. De var blitt den harde kjernes hat-lag nummer én.

I 1991 møtte vi også Fyllingen: Vi spilte 0–0 borte og tapte 0–2 hjemme. Den sistnevnte kampen var i den tredje siste serierunden. Tapet mot dem gjorde at Fyllingen holdt på å dra Brann med i dragsuget ned til nivå to. For etter den runden lå Brann på kvalik og Fyllingen på plassen under. Heldigvis reddet vi oss. Fyllingen rykket ned.

I 1993 var Fyllingen tilbake i eliteserien. Først da klarte vi å slå dem: 3–2 på Stadion (i det sjette forsøket i obligatorisk kamp etter Fyllingens opprykk høsten 1989) og så 6–1 på Varden. I den sistnevnte kampen fikk vi endelig skikkelig revansj: Vi reddet nemlig plassen i den kampen. Fyllingen rykket samtidig ned.

22 år senere skulle vi møte lokal motstand i seriespill igjen. Det gikk ikke så bra:

– Mot Nest ble det 2–2 hjemme og 1-2-tap borte.

– Mot Åsane ble det 2–2 hjemme og med et nødskrik en 3-2-seier borte.

Med andre ord: På de siste ti seriekampene mot lokale lilleputter har det blitt tre seire, fire uavgjorte og tre tap. På Stadion kun én seier på fem forsøk! For disse lagene er det jo «århundrets happening» å møte storebror Brann. For Brann er disse kampene noe der man har alt å tape. Alt annet enn seier er en skuffelse og en underprestasjon. Så lokalderbies er i grunn ikke noe «gøy» ...

Den minst kompliserte måten å beholde posisjonen som Bergens nummer én, er imidlertid å gjøre jobben selv, utnytte potensialet og dermed gjøre seg «uoppnåelig» for andre bergensklubber. En start er å redde plassen og neste år bli en klubb i det øvre sjiktet – av Eliteserien!