Gå til sidens hovedinnhold

BA mener: Flertall ville vært best

SV og Sp burde belite seg. Sonderingene i Hurdal burde endt med en rødgrønn flertallsregjering.

Leder Dette er en leder. Lederen gir uttrykk for avisens holdning.

Senterpartiet står igjen som den store vinneren av stortingsvalget. Det skulle bare mangle at partiet får solid gjennomslag for sine viktigste saker da de sonderte mulighetene for en regjering bestående av dem selv, Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti. Som kjent endte dette med brudd onsdag ettermiddag: SV trakk seg fordi de ikke fikk gjennomslag i klimapolitikken.

Kanskje ikke uventet. Mens Sp har blytunge forventninger fra svært mange nye velgere, har SV et hissig Rødt til venstre for seg i det demokratiske landskapet.

Forståelig nok er SV livredd for å strekke seg for langt. Attpåtil har partileder Audun Lysbakken lovet at en eventuell enighet skulle ut på «uravstemning» i partiorganisasjonen, slik at det ville vært solid forankret. Da trengte partiledelsen noen klokkeklare, røde politiske vinnersaker. Det har de ikke fått.

Dermed synes det sannsynlig med en regjering bestående av Ap og Sp, som vil måtte gå til Stortinget for å hente støtte. SV sin hodepine er at Ap og Sp ikke er avhengige av dem for å sikre flertall. En rødgrønn mindretallsregjering uten SV kan orientere seg mot Venstre og KrF. Det er godt mulig de vil bli tatt imot med åpne armer.

Det ville imidlertid vært synd. Arbeiderpartiet har alt å vinne på å sørge for at SV ble en del av regjeringens grunnlag. Et solid flertall i Stortinget, med basis i Sp og SV ville gjort at de kunne igangsette den politikken de gikk til valg på, men fremfor alt komme tilbake som et solid styringsparti. Innerst inne er det også dette Sp og SV lengter etter. Hele hensikten med politisk arbeid er jo å komme til makt, i posisjon til å forandre. Og alle de tre partiene er enige om mye som skal og bør forandres.

Hva velgerne vil si, er en hypotetisk øvelse. Den dommen foreligger først om fire år. Dersom det rødgrønne flertallet hadde holdt seg i posisjon i hele perioden, og velgerne opplevde at de fikk gjennomslag for noe av den politiske kursendringen som de stemte på, burde ikke Lysbakken, Vedum eller Støre ha noe å frykte. Eller sagt på en annen måte: Den tid den sorg. Fire år er en evighet i politikken.

Norge står fremfor store utfordringer, men det er knapt noen nasjon i verden som er bedre rustet til å løse problemene. Om alle hadde klart å belite seg litt med de tydeligste kravene, men i stedet evnet å stille seg kraftfullt bak det partiene er enige om, kunne forhandlinger gå forholdsvis smertefritt for seg. Uansett: Ingen ting er avgjort. Heldigvis.