Tallenes tale er ikke til å ta feil av. Mens Nasjonalmuseet i Oslo får 790 millioner kroner i neste års budsjett, blir Kode i Bergen avspist med 27 millioner kroner i driftsmidler.

Vestlandets viktigste institusjon for kunst og kultur får dermed ikke en krone ekstra, til helt nødvendige investeringer, og vil stå dårlig rustet til å ta vare på fellesskapets uvurderlige kunstskatter.

Til avisen BT oppgir Kode-direktør Petter Snare at museets statlige andel nå er under 30 prosent. Ellers i landet dekker staten mellom 60 og 70 prosent av driftskostnadene gjennom driftstilskudd. Nasjonalmuseet i Oslo blir subsidiert av staten med over 1000 kroner per solgte billett. I Bergen er det rundt en hundrelapp.

Dette er en skjevfordeling som ikke er ukjent for kulturminister Trine Skei Grande. Hun vet godt at staten først og fremst betaler for å utvikle kunstmuseene i Oslo, mens resten av landet går for lut og kaldt vann. Men kaldest og surest er det i Bergen.

Kulturministeren sitt grelle budskap, slik det tydelig og utvetydig kan leses ut av statsbudsjettet, er at kunsten i Oslo er viktigst. Det er i Oslo-gryten kulturarven og kunstskattene skal forvaltes og vises frem. For å være nasjonalt, må det ha adresse Oslo. Resten av landet er det ikke så farlig med.

De som besøker Oslo kan i disse dager se et grått og firkantet bygg reise seg ved Vestbane-tomten ved Aker Brygge. Den enorme stein- og betongkolossen, som leder tankene til et fengselsbygg, skal huse det nye Nasjonalmuseet. Dette «løftet» suger selvsagt ressurser ut av kulturbudsjettene til alle andre institusjoner av nasjonal verdi.

Samtidig vurderer regjeringen å flytte Kodes kunstmuseer i Bergen fra statlige budsjett over til det nye og sammenslåtte Vestland fylkeskommune. Det er også en av årsakene til at de bare sender smuler i budsjettmidler for 2020. Lykkes Solberg-regjeringen med dette, vil det bare være Nasjonalmuseet som står igjen som en statlig, og dermed nasjonal, institusjon innen kunst.

Skulle det skje, er det en tragedie som bergensere og vestlendinger må gjøre alt for å hindre. Vi må anerkjenne at dagens kulturminister ikke er vår minister, og det må kreves av statsminister Erna Solberg at denne politikken reverseres. Det bør skje før våre sårbare institusjoner blir rasert av kulturpolitisk sulteforing.