Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Et av mine beste sommerminner er fra en åpen plass mellom høye hus, midt i Oslo. Opp fra bakken reiste det seg noen grønne hauger, på toppene var det trampoliner og knallgule klatrestativer, og ned kunne du komme enten ved å rappellere, løpe eller rutsje. Her og der lå barn og voksne lett henslengt i slake bakker og langs ytterkantene av plassen var det benker, for foreldre som ville være tett på, men allikevel ikke helt oppi de lekende barna.
Etter å ha manøvrert de små via et museum, gjennom butikker og travle handlegater en hel dag, åpenbarte denne plassen seg som himmelen. Ungene glemte at de var trøtte og sure, og var straks i gang med å hoppe. På sidelinjen sto vi foreldre, og for første gang denne dagen kunne vi senke skuldrene og utveksle noen ord til hverandre.
I takt med at bilene i Oslo har forsvunnet fra flere av sentrumsgatene, har det dukket opp lekeparker og -plasser for barn og familier. Miljøpartiet De Grønne har tatt til orde for at Oslo skal bli nettopp barnas by, og lovet å åpne intet mindre enn 15 nye lekeplasser i sentrum de kommende årene.
Samtidig som at bystyret i Bergen har en lignende partisammensetning som i Oslo, er det lite som tyder på at det samme er i ferd med å skje her. I kulturavisen for barn i Bergen, Barn i Byen, har vi over flere år jaktet på vår bys lekeområder. Og, ja, det kryr av dem i antall, men utformingen av plassene er dessverre begredelig.
På hver lekeplass finnes det typisk kun en, to eller kanskje – om du er skikkelig heldig – tre ting du kan gjøre, og flere av dem er utgjort av en liten sandkasse uten leker, en humpedisse og til nød en disse. Ingen av dem har kapasitet eller en tilsynelatende intensjon om å være et samlingssted for flere barn og voksne, enda mindre om å oppholde dem i mer enn fem minutter.
Her må du opp på Fløyen eller inn i Nygårdsparken om du leter etter et sted som er kjekt både for toåringen og niåringen. På Fløyen og i Nygårdsparken er det klatrevegger, rutsjebaner, humpedisser, trampoliner, lekehus, balanseliner og klatretårn, det er steder å krype under og steder å klatre over, og det er utfordringer nok til timevis med lek. Men dette er imidlertid hva som finnes av større lekeparker i sentrum – om vi lar en av fjelltoppene inngå i en raust utvidet sentrumsforståelse.
Sentrum er blottet for områder for barn og unge
For i Bergen er det langt mellom de gode lekeplassene. Til gjengjeld er det kort mellom de staselige, men kjedelige plassene. For hvor kult er det egentlig for seksåringen, for eksempel på Festplassen og i Byparken? Kunne ikke en beskjeden del av dette området blitt omgjort til et lekeeldorado for barn (og deres foreldre)?
Andre steder i sentrum med potensiell lekeplass er Koengen, Vågsallmenningen og teaterparken, samt plassen utenfor jernbanestasjonen og den store parkeringsplassen mellom Skostredet og Østre Skostredet.
Store lekeparker fører barn sammen, og det samme skjer med de voksne. Her er vi nødt til å forholde oss til andre – på tvers av kulturer, økonomi og hvilken jobb man måtte ha. Sånn sett er lekeplassene viktige ikke bare for barna, deres foreldre og besteforeldre, men også for byen generelt.
Andre byer som vi liker å se til og feriere i, har klart det. I København og Berlin, for eksempel, vernes fotballbanestore områder fra å bli til veier og bygninger, for heller å brukes til leke- og møteplasser for folkene som bor der.
BA mener: Kommunen bør være fleksibel i sentrum
Til og med i Stavanger samles barn og voksne til gratis og fri lek, midt i sentrum. Geoparken og Hermetikkparken er lekeplasser plassert på sentrale tomter, hvor det fort kunne blitt bygget høye hus og dyre leiligheter, hadde det ikke vært for valget om at leken skal få ta plass.
På årets norgesferie har vi lært at det er fullt mulig å ha det gøy – gratis – midt i byen. Sånn skulle vi ønske at det var her hjemme også.