Gå til sidens hovedinnhold

Den gode følelsen av å lykkes

Artikkelen er over 5 år gammel

Jeg så mye rart i Bergen sentrum lørdag, skriver BA-journalist Jan Gunnar Kolstad.

Bergen City Marathon 2015: Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Jeg så folk med åpenbart ødelagte knær stavre seg mot mål – og garantert flere uker med rehabilitering. Jeg så gamle kjerringer som smilte for sannsynligvis første gang på ukesvis. Jeg så menn med uhorvelig mange kilo for mye som likevel holdt god fart. Jeg så en middelaldrende mann bli møtt av kone og barn – og foreldre i 70-årene. Foreldrene var like stolte som skulle det vært for 30 år siden, i mannens konfirmasjon.

Jeg så damer med svære daier. Jeg så damer som burde tenkt på vannfast sminke. Mange av dem. Jeg så damer som sikkert er meget pene se 20 år eldre ut enn de er.

Jeg så menn grine av smerte i full offentlighet. Jeg så en fyr løpe barbeint, kun iført shorts og hodetelefoner. Jeg så en annen utkledd som bacon. Jeg så unormalt mange japanere for årstiden.

Jeg så mange av våre nye landsmenn slite asfalt. Jeg så hardbarka Brann-fans i fint driv, folk jeg trodde bodde på Victoria. Jeg så Frank Nes.

Og så så jeg en kompis. Det vil si: Jeg heiet på ham. Njål heter han, og så lenge jeg har kjent ham (og det er hele livet) har hans idrettslige aktivitet bestått i å bruke sitt legeme mot motstandere inne i femmeteren. Og kun der. Nå løp han halvmaraton.

Etterpå snakket han veldig høyt. Han var åpenbart glad, det var faktisk smittende. Han fortalte om smerten, og gleden. De tingene jeg er usikker på om jeg forstår. Og så snakket han om lysten til å slå, som slo inn etter en mil. Slå – eller i hvert fall slå etter – damer som diskuterte hva de skulle ha til middag (sannsynligvis løp de 5-kilometeren siden de hadde pust til slikt). Han vurderte visst også å hive en kar på sjøen ute på Nordnes, fordi skinkene hans klasket slik.

Sånt kan jeg forstå, dette er følelser jeg kan kjenne igjen fra egne fysiske utskeielser. I hvert fall fysiske utskeielser som går for langt, som fører til gnagsår, evt. når du har lagt ut på en «liten tur» i skauen der kartet ikke stemmer med terrenget, der du fryser og lurer på om du er i ferd med å gå deg vill – siden det tross alt er blitt ganske mørkt.

Men det er altså når du har bommet, gjort en tabbe. Den gjengen – en gjeng på til sammen 9.000 mennesker – som sleit seg gjennom byens gater lørdag – hadde ikke bommet. De gjorde dette med vitende og vilje, og de aller fleste så ut til å like det. De aller fleste tillot seg – som min kompis Njål – å snakke ekstremt høyt og energisk i byens gater en god stund etter målgang. De dreit i om sminken rant, om kneet sannsynligvis ville gi dem haltende gange i en måned. De dreit i om sluttiden var latterlig dårlig, og de dreit i hvert fall tynt i at det regnet.

De var lykkelige.

Jeg har en annen kompis som på Facebook nylig brukte frasen «en enorm mestringsfølelse» om noe han hadde gjort. «Det var da voldsomt pretensiøst», tenke jeg, han hørtes liksom ut som han sto på en scene og foreleste. Men jeg har en mistanke om at mange av dem som slet seg gjennom Bergen City Marathon i går sitter med akkurat den følelsen. Mestringsfølelsen.

Selv har jeg ofte forbannet meg selv for å være en fyr som gjør altfor mange ting halvveis. Jeg er rimelig god i mange ting, i noen av disse kanskje til og med ganske god, men gir sjelden full gass på noe. Det er lettere å ikke satse alt, da har du mindre å tape.

Nå tillater ikke en skranglete rygg lange løp på asfalt for min del, men jeg skal innrømme at jeg tok meg i det da jeg sto på Torget, og så folk løpe sine siste par hundre meter – jeg skal innrømme at jeg misunte dem følelsen av å virkelig ha gitt alt, og kommet gjennom. Jeg misunte dem det lykkelige smilet. Så; trening, anyone?!

Kommentarer til denne saken