– Bergen er en gedigen svinesti

Artikkelen er over 2 år gammel

Erling Gjelsvik har sett seg lei på alt bosset som flyter i bergensgatene.

DEL

Vær hjemme selv om du er borte. Lokale nyheter – 5 kr for 5 uker

SpaltistEtter pinsehelgen fløt det av boss i smauet vårt. Utenfor boss-spannene lå plastposer hulter til bulter, hakket hull på av kråker, med fri adgang for rottene. Matrester ble til en stinkende gjørme. Regningsblanketter og andre private papirer flagret bortetter Lille Øvregate.

Søppelproblemet, særlig i sentrum, har to sider. For det første: Selve søppelhåndteringen er under enhver kritikk – og den kritikken retter seg på ingen måte bare mot de kommunalt ansvarlige. Mange huseiere og leietakere fremstår som fullstendig hensynsløse, langt over streken for det asosiale, i måten de behandler søppelet sitt på.

For enkelte virker det helt selvfølgelig å fylle opp spann og beholdere i en slik grad at det er plent umulig å få igjen lokket. Og når det ikke lenger er mulig å trykke nedi så mye som et bananskall, blir plastposene plassert ved siden av spannet – selv om alle vet at renovasjonsarbeiderne har streng beskjed om ikke å plukke opp den slags.

Ikke bare vanlig søppel forsøker noen å bli kvitt på denne måten. Det er helt eventyrlig hva folk kan få seg til å sette ut sammen med bosspannene, alt fra utslitte madrasser til svære sekker med forskjellig rask, i et lønnlig håp om at det skal forsvinne av seg selv. Resultatet er at enkelte bergensgater ofte fører tankene hen på en slumby i den tredje verden, uavhengig av myndighetenes innsats for å holde noenlunde orden.

Det er lovpålagt at spann og beholdere skal fraktes inn igjen i boligen etter hver tømming. Mange huseiere, særlig de med flere leieboere og store bossbeholdere, gir blaffen: et av hyblifiseringens fremste kjennetegn. Dunkene blir stående ut mot gaten.  Og selv om de større beholderne er blitt utstyrt med lås, og også bosspannene kan låses, er en slik forholdsregel noe som stadig færre bryr seg om. Ofte gjør overfyllingen at det i praksis er umulig.

Dette får konsekvenser for den andre siden av denne saken, som kan illustreres på følgende måte. På morgenkvisten kommer en forhutlet skikkelse rekende langs gaten. Over hver av skuldrene har han blå IKEA-poser fulle av panteflasker, matrester og annet som noen har kastet. Han letter på lokket til bosspannene, graver med hendene, river opp plastposene. Han stikker hele overkroppen nedi de større søppelbeholderne, slenger bosset hulter til bulter. Før han gir seg og går videre, ligger avfallet strødd utover gaten.  

I løpet av bemerkelsesverdig kort tid har den nest største byen i «verdens rikeste land» opplevd et dramatisk sosialt forfall. De åpne narkoarenaene later til å være uutryddelige. Utenlandske tiggere setter et permanent preg på gatebildet. Til spott og spe, i regi av Kirkens Bymisjon, står mennesker fra hele Europa – ispedd norske fattigfolk – i matkø utenfor Korskirken. Og både offentlige søppelkasser og private bosspann blir altså systematisk raidet av en liten hærskare, også den dominert av utlendinger, på jakt etter smulene fra de rikes bord.

I tillegg kommer at antallet tyverier og innbrudd går til himmels, særlig i tradisjonelle strøk. I min del av byen har vi for lengt vendt oss til de håpefulle som til alle døgnets tider sniker omkring og kjenner på dørhåndtakene.

Summen av alt dette er at vantrivselen griper om seg i deler av Bergen som for bare noen år siden var å regne som de hyggeligste.

Innenfor rammene av assosiasjonsavtalen med EU har vi importert et filleproletariat, fullstendig frakoblet det norske fellesskapet, som myndighetene later til å være helt ute av stand til å hanskes med. Ikke har disse menneskene krav på sosiale ytelser. Og ikke kan de bortvises. Konsekvensene er pinefulle for alle parter. 

Jeg mener at toleransegrensen for denne utviklingen bør gå ved systematisk grafsing i søppelet – like helsefarlig som denne virksomheten er uappetittlig. Her snakker vi om grunnleggende sivilisatoriske prinsipper.

Avfallshåndtering er en av samfunnets primæroppgaver. Historisk sett var det en av de viktigste årsakene til at det utviklet seg et bystyre. I riktig gamle dager lempet bergenserne matavfall rett ut på gaten og i smauene. Om natten sendte de grisene sine ut for å ordne opp: Galter og purker gaflet i seg svineriet. I dag er vi nesten tilbake på samme nivå, bortsett fra at vi dessverre mangler svin som renovasjonsvesen.

Hvordan Norge skal gripe an tilstrømningen av lutfattige utlendinger, er et nasjonalt spørsmål. I Bergen har myndighetene annet å ta tak i, ikke minst de problemene som her er skissert. Mens vi venter på et bossug som har vært bebudet i årtier, må noe drastisk gjøres nå. En mer effektivt, sviende bøtelegging kan disiplinere huseiere til å fjerne bossbeholderne fra gaten. Et absolutt krav om låste spann og beholdere kan innføres. Økt vekterovervåkning kan sette en stopper for dem som gjør gatene våre til svinestier.     

Dette er et av de utallige områdene der inneværende byrådsregime har spilt fallitt. Om kommunen ikke kan takle en så fundamental oppgave som behandlingen av søppel – er det da noen vits i å ha et bystyre?