Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Bergen har nå et historisk svakt byråd, med 16 av 67 mandat. Styringstiden for det nye byrådet er helt avhengig av tidligere ordfører, nå byrådsleders erfaring og evne fra den klassiske ledelsesmodellen fra formannskapsmodellen: Samarbeid, samarbeid, samarbeid – på tvers av posisjon og opposisjon.
Jeg har vært motstander av parlamentarisme i Bergen i alle år og mener at byparlamentarisme har ingenting for seg i byer som er mindre enn Oslo.
Beskylder byrådslederen for å fare med usannheter etter å ha blitt kastet ut av byrådet
For det første: Kløften mellom posisjon og opposisjon blir større med byregjering. Norge er et av de mest sentraliserte landene i Europa, og makt og ressurser samles i tigerstaden. Et grelt og aktuelt eksempel er skjevfordelingen innen kunst- og kulturfeltet.
Med fulle hus på Tryllefløyten står Bergen Nasjonale Opera nå i fare for å måtte avlyse neste høsts ene av to årlige fullsceniske produksjoner. Hvorfor? 91 prosent av statlige operamidler går til Oslo, 3 prosent til Bergen.
Alle steder som er mindre enn Oslo tjener på at alle parti står samlet om å kreve makt og ressurser til sin kommune og region. Da er det lite hensiktsmessig med splittelse på hjemmebøen i tillegg til den dårlige kjemien som ofte er til stede dersom det er en farge i regjeringen i Oslo og en farge i byregjeringen i Bergen.
For det andre: Innen god forvaltningsskikk er det viktig med faglig autonomi og et tydelig skille mellom byråkrati og politikk. Ut fra ulike verdisyn i det politiske oppstartsvedtaket, kan ulike faglige valg synliggjøres og anbefales.
Best mulige saksforelegg for politisk styring utvikles når administrasjonen uten politisk innblanding underveis i saksforberedelsene kan legge frem sine anbefalinger – som så er offentlige i god tid og gir grunnlag for bred offentlig debatt og påvirkningsmulighet mot politikerne.
Jeg vil også mene at formannskapsmodellen skaper en autonomi rundt dyktige fagpersoner – som da blir både lettere å rekruttere og beholde. Faglig integritet bør ikke trues av politiske forhåndsbestillinger på løsning og svar.
Ap og Venstre danner byråd alene: – De halter videre inn i tåken
For det tredje og for Bergen spesielt: Over flere år har parlamentarismen vist seg ytterst ustabil, med skiftende byråd og hyppig bruk av mistillitsinstitusjonen. Samtidig som tillitsgapet mellom politikk og befolkning ser ut til å ha økt, vokser nye listeforslag og parti frem, oftest i lys av enkeltsaker. Det være seg Byluftlisten, Bompengepartiet eller nå Trond Tystads Bergenslisten.
I seg selv: Betyr ikke denne vedvarende oppkomsten av alternative lister en stabil mistillit mot det politiske systemet, samtidig som bystyringen blir mer ustabil? Kunne en formannskapsmodell, som er opptatt av å samle alle gode krefter på tvers av politiske skillelinjer skapt større tillit?
Dette er selve prøvesteinen for den bergenske byparlamentarismen, om bergenserne har tillit til politikerne og hvor store ressurser klarer partiene av alle farger å skaffe til by og region – i samarbeid.
Fagforeningstopp har håp: – At MDG er ute av byrådet kan skape ro
Tilliten i befolkningen svekkes dessuten av at maktpolitikk vinner over den ubrytelige grensen mellom maktpolitikk og moral. Skal overbevisning i store saker, les bybanesaken både for Ap og Høyre i 2015 – overvinnes av vilje til makt? Og avspeiler byrådssammensetningen nå mest mulig den politiske retningen bergenserne faktisk valgte og ga tillit til i 2020?
For det fjerde: Det ser ut til å være komplisert nok å skaffe kompetent politisk ledelse av departementene på regjeringsplan. Her lokalt skal byrådene ha tung ledererfaring, politisk erfaring og tid i sitt hverdagsliv til ikke bare å sette dagsorden, men til å styre et embetsverk. Er Bergen stor nok til å gi tilstrekkelig rekrutteringsgrunnlag?
Det er ingen spøk å styre en by – og i særdeleshet ikke Bergen, der vi som innbyggere friskt og freidig tar ordet høylytt i viktige og uviktige saker. Bystyring i Bergen krever topp kompetanse, faglig, praktisk og menneskelig.
Kva gagn er det i eit opposisjonsparti om dei ikkje vil ta parlamentarisk ansvar?
Til sist: Parlamentarisme skaper mye dobbeltarbeid og krever ressurser og fører til lengre saksbehandlingstid. Er fordelene ved parlamentarismen så store i Bergen at vi har råd til det, og gjør det politikerne mer synlige og tilgjengelige?
Som oppfordring til et nytt byråd: Utforsk og utform den bergenske parlamentarismen videre. Den er enda umoden og uferdig. Stjel alt dere kan fra formannskapsmodellen. Og skal jeg som gammel prestedatter banne i kirken til slutt: Byen trenger en rådmann, jeg bruker ikke den vasne tittelen kommunedirektør. Madr med stungen d er et kjønnsnøytralt ord på norrønt, så hvorfor ikke bruke rådmannstittelen.
Dette bør være slutten for byparlamentarismen
Det er faktisk slik at for å løfte byen videre – mot nasjonale og internasjonale høyder, i front for bærekraft, næringsutvikling, sosial utjevning, integrering og kunst og kultur – så trenges det en helhetlig og langsiktig samordning, med styring og prioriteringsforslag fra en kvinne eller mann som holder styr på troppene internt og gir anbefalinger til politikerne.
Byråder skifter som regel, mens administrasjoner består.
Så ønsker jeg med hele mitt hjerte det nye byrådet i Bergen all mulig lykke – med mitt ønske for bypolitikken i Bergen: En grønnere, rødere og varmere by. Og til Bystyret: Ta med det beste fra formannskapsmodellen: Evne til samarbeid og ta felles ansvar for by og region.