Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Arendal by sin historie er interessant lesning for en bergenser. Den nå idylliske og søvnige sørlandsbyen var på slutten av 1800-tallet en av landets største og rikeste sjøfartsmetropoler, i det som ble kjent som seilskutetiden.
Men seilskutene ble fraseilt av dampskipene, som for alvor gjorde sitt inntog i verdens skipsfart på denne tiden. Plutselig hadde byen ingen konkurransefortrinn.
Grovt og forenklet: Rederiene i Arendal satset rett og slett feil, de holdt på sine seilskip. Arendal sin viktigste økonomiske drivkraft gikk under på spektakulært vis. I dag er byen kjent som en hyggelig sørlandsby som er mest kjent for å arrangere mingleuke for selvutnevnte strateger, politikere og lobbyister.
Posisjonen som regionens hovedstad er for lengst overgitt til Kristiansand. Storheten er i bakspeilet.
Arendals skjebne kan vi lære mye av. For Bergen kan bli et Arendal, men uten sol. En by hvor det ikke finnes annet enn filialer. Hvor beslutningene tas langt vekke. Det er ikke seilskutene som vil svikte Bergen, men hovedkontorene – der beslutninger tas. La meg forklare:
Jeg flyttet fra Bergen til Oslo i 1999 og kom hjem i 2013. I denne tidsperioden var antallet mennesker som inngår i det bergenske bo- og arbeidsmarkedet omtrent uendret, det steg i takt med folketallsutviklingen. Men ikke i Oslo.
Jeg var en av de første som fikk bruke Gardermoen, flyplassen som ble flyttet fra Fornebu i Bærum til flatt landbruksland nord for hovedstaden. For å betjene den nye flyplassen åpnet Romeriksporten. Dette reduserte reisetiden fra bygdene Jessheim og Lillestrøm inn til Oslo dramatisk, og folketallet eksploderte.
Samtidig ble det igangsatt store infrastrukturprosjekter, både vei og bane, som knyttet byer og tettsteder rundt Oslofjorden sammen med et stadig mer pulserende næringsliv i Oslo.
På få år vokste antallet mennesker i Oslos bo- og arbeidsmarked dramatisk. Folk flokket seg til sentrum av Oslo, og de som ikke hadde råd til å bo i sentrum – kunne pendle inn fra Jessheim i nord, Drammen og Tønsberg i vest eller fra Moss i øst.
For bedriftene i Oslo var dette strålende: De fikk tilgang til mer kompetanse og kunne spesialisere seg, noe som bidro til høyere lønnsomhet. Men mer spisskompetanse gjør også noe med lønningene til dem med spesialkompetanse, enten det er finansfolk eller advokater.
I samme tidsepoke, altså de første tiårene i 2000-tallet, forsvant også store hovedkontor fra Bergen. DNB, Toro, Friele, NERA. Listen er mye lengre. Nøkkelbedrifter forsvant ut, gjennom oppkjøp og sammenslåinger. Hovedkontorfunksjoner forsvant, og dermed forsvant også annen type næringslivsvirksomhet, som konsulenter og ekspertmiljøer. Også i business er man seg selv nærmest.
Får havnæringene i Bergen tilgang til kompetanse, mennesker som vil og kan, ser fremtiden lys ut. Men det vil kreve samarbeid.
Sigvald Sveinbjørnsson
En bransje holdt imidlertid stand: Den maritime industrien, med rederiene og alle sine leverandører har fortsatt å trives i Bergen. Havbruk har også kommet til. Bergen huser i dag hovedkontorene til verdensledende rederier, fiskeri- og havbruksbedrifter og teknologibedrifter som leverer til denne næringen.
Havnæringene, som shipping, offshore og fiskeri og havbruk, sørger for at Bergen har et bredt arbeidsmarked. Uten hovedkontorene til bedrifter i disse sektorene, vil det ikke være grunnlag for mange andre bedrifter, som nettopp lever av å være tett på beslutningene.
Det er ved hovedkontorene beslutninger om investeringer tas. Det fikk mange merke da oljeprisen kollapset på i 2013. Det oljearbeidere antok var sjefen som tok beslutninger, hadde plutselig lite å si. De som bestemte hvem som var overflødige, satt i Houston eller London. Den lokale ledelsen måtte bare utføre.
Kapital har også en tendens til å klumpe seg i nærheten av der beslutningene tas. I Bergen er det sterke finansmiljøer, men de jobber i motbakke fordi mer og mer av markedet sentreres rundt finanssentrene. Selv Oslo har lite å stille opp mer når London, Frankfurt og New York begynner å suge.
Situasjonen er likevel ikke håpløs. I dag jobber jeg i shipping, som daglig leder i stiftelsen Maritime Bergen med over 170 medlemsbedrifter. Dette er en bransje som investerer, og som er levende opptatt av å bygge sine virksomheter videre i Bergen.
Innen shipping er Bergen en anerkjent stormakt. Den samme posisjonen har byen også innen sjømat. Dette er begge bransjer som har generasjoners erfaring med å tilpasse seg. Nettverkene er globale.
Får havnæringene i Bergen tilgang til kompetanse, mennesker som vil og kan, ser fremtiden lys ut. Men det vil kreve samarbeid med andre næringer i Bergen, og at myndighetene stiller opp.
For det første kreves stabile rammevilkår, og politisk forståelse for næringsgrunnlaget i en moderne kystøkonomi. Dernest bør staten flytte flere hovedkontor til Bergen og andre storbyer, slik at våre arbeidsmarked får et større tilbud å gi unge smarte mennesker.
Til sist: Bergen må få anerkjennelse som «Nummer to-byen», alternativet til Oslo. Det er ingen tilfeldighet at nummer to-byen blir løftet frem av kulturlivet i Bergen, og at initiativet kommer fra Kodes strateg Haakon Thuestad.
Kultursektoren i Bergen merker veldig godt at næringslivet i Bergen har hengt etter veksten i Oslo. De fungerer som kanarifuglen i gruven, de som først merker at oksygenet forsvinner og at byen dør hen.
Bergen må opp på barrikadene og stå sammen for å hindre at mørket ikke senker seg, at Bergen blir et Arendal uten sol.
Griper vi ikke inn nå, vil Bergen være ugjenkjennelig om noen år
Slik blir Bergen en god nummer to-by
