Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Onsdag 22. februar ga et bredt flertall av Bergen bystyre sin fulle støtte til et vedtak om at byrådet skal styrke de kommunale tjenestene til papirløse innen sommeren 2023. Det ble bestemt at papirløse skal få tilgang til Spesialisthelsetjenesten. Ingen som bor i Bergen skal nektes grunnleggende rettigheter og helsetjenester!
Hvilken seier for menneskerettighetene i Bergen! Altfor lenge har vårt norske samfunn vært delt i et A- og B-lag. En nasjon med et utenforsamfunn av rettighetsløse.
Norge, som var fremst i rekken i fordømmelsen av apartheidregimer, som beundret motet til syersken Rosa Parks og pågangsmotet til pastor Martin Luther King, har på noen tiår selv blitt fanget i rasismens segregering, uten å være klar over det selv.
Rasister i Norge har veldig lite å frykte. Dessverre.
Rasisme er ikke «bare» fyllerøre på et utested eller en slengbemerkning i en butikk. Satt i system fører rasisme til utenforskap gjennom fordommer, hatefulle handlinger, hets, utestengning og diskriminering. Ikke nødvendigvis på grunn av etnisk tilhørighet, nasjonalitet, religion, kultur eller hudfarge. Det kan være en annen fellesnevner: «De ulovlige, returnekterne, de forviste vi ikke får til å dra».
De vi ikke gir lov til å brødfø seg, ta utdanning, gifte seg eller få bank-ID.
Når rasisme blir forankret i statens lovverk og styringsideologi, blir den farlig. Særlig når den pakkes inn og gjøres «spiselig» for en majoritet med ører som ikke lenger hører de hatefulle kommentarene, som ikke ser handlingene, hetsen, utestengingen og diskrimineringen.
Jeg tenker på dem når jeg legger meg om kvelden. De som er dømt til å sove på sofaen til snille mennesker, eller hos en sønn, datter eller bror med oppholdstillatelse.
Ketil Hindenes
Rasisme er å legitimere en stats eller gruppes interesse av å dominere, utestenge, eie eller undertrykke en annen gruppe. Det trenger verken å ha med hudfarge eller etnisitet å gjøre.
Asylsøkere med endelig avslag som ikke kan eller tør å reise tilbake til landet de forlot, blir utsatt for utestenging og diskriminering i full offentlighet, støttet og opprettholdt av flertallet på Stortinget.
Gruppen som er sammensatt av forskjellige hudfarger, kulturer, nasjonaliteter, etnisk tilhørighet og religioner, blir satt utenfor uten muligheter for et verdig liv.
Arbeid, utdanning, helsehjelp, sykepenger, alderspensjon og sosiale rettigheter som vi i Norge tar for gitt, har vi nektet dem. De blir unndratt menneskerettigheter og har ingen del i landets rettsvern fordi de frykter politiet og er avskåret fra juridisk bistand. Uten tilgang på bank-ID kan de ikke kjøpe eller selge, ha bankkonto, kjøre bybane eller tjene penger til billett.
Henleggelsen er rasisme-vasking på sitt groveste
De har ikke lov til å reise. Intet aldershjem eller pleiehjem åpner sine dører når livsdagen går mot kveld.
Hånfliret forfølger dem: «De har valgt det selv», sier de enkle som slipper å velge mellom utenforskap og en underjordisk fengselscelle på ubestemt tid. Vi begynner å tro det, for vi har hørt det så ofte.
Et «valg» mellom uverdighet og torturkammer, mellom verdiløshet og død. Må det være sånn?
Jeg tenker på dem når jeg legger meg om kvelden. De som er dømt til å sove på sofaen til snille mennesker, eller hos en sønn, datter eller bror med oppholdstillatelse. Alle dem som endte opp i et land som med viten og vilje holder dem utenfor samfunnslivet, der statlig hat-retorikk erklærer dem uønsket i landet.
Et lite folk på noen tusen som ikke får lov til å bli verdsatt som mennesker i mitt eget land.
«Verdens beste land» med et apartheidsystem som utestenger en gruppe med forskjellig hudfarge, kultur og religion, men med ett felles: De er avvist og uønsket av staten Norge og av verden utenfor.
På Stortinget ligger et representantforslag om amnesti for landets papirløse med botid over fem år. Fristen for innspill gikk ut 22 februar. Kanskje ikke tilfeldig at det falt sammen med dagen da Bergen bystyre gjorde opprør mot Norges reinspikka apartheid. Et system som trykker ned en folkegruppe som ikke har annen skyld enn at den valgte Norge for sin flukt.
Menneskerettsbyen har erklært krig mot den skammelige statlige rasismen på samme vis som Vestland fylke, Trøndelag og et økende antall kommuner over det ganske land. Den har ropt et rungende nei til et system som knuser deres menneskeverd og lukker øynene for at det er respekten for menneskeverdet som gjør at vi selv er mennesker.
Vi er stolte av Bergen!