Fartein Horgar skriver om norsk og bergensk slavehandel og sukkerimport på 1600 og 1700-tallet. Bergens                                                  største bordell het «Vestindien», i dag restaurert til bordellmuseum.
Arne Ristesund

Den bergenske slavehandelen

Det er mange som ikke liker å høre at nordmenn drev med slavehandel og kolonisering. Men sånn var det, og bergensere var ivrig med. Dette forteller forfatter Fartein Horgar.
Publisert

Han har drevet omfattende research siden 2006 på et av de mørkere kapitlene i historien om sjøfartsnasjonen Norge. Denne perioden utgjør 1,7 hyllekilometer på Riksarkivet i København. Horgar er ute med sin fjerde roman, «Benjamins reise», i en serie på fem om dansk-norsk slavehandel og tvillingrikenes bestrebelser på å bli en kolonimakt.

Romanen skildrer det siste tiåret frem mot slavenes frigjøring i 1848, og historien er sett med en rømt karibisk slaves øyne. Han havner på en piratskute som slavehandler, og seilasen fører ham blant annet til Bergen.

Likeverdig partner

Horgar opplever at en viss motvilje når han holder foredrag om temaet.

– Flere mener at Norge var uten skyld, siden vi var under Danmark. Men Norge var en nesten likeverdig partner i dobbeltmonarkiet, det gjaldt også slavehandelen. 35 prosent av den dansk-norske slavetonnasjen var norske skip, og Bergen var den desidert viktigste norske sjøfartsbyen. Det var rift om disse oppdragene, de ga gode penger. Den aller første skuten i slavetransporten var «Cornelia» av Bergen. Det skjedde i 1673, forteller Horgar.

«Cornelia» var eid av enkefru Else Pedersen. Etter sin første tur ble skuten overtatt av Jørgen Thormøhlen som anla en rekke fabrikker og skapte bydelen Møhlenpris i disse årene.

Triangelhandelen

– Slavehandelen var en del av den såkalte triangelhandelen som skaffet Europa store mengder sukker. Etterspørselen var enorm. Man fraktet våpen, brennevin, tørrfisk og andre nødvendigheter fra Danmark-Norge til Guineakysten i Afrika. Tørrfisken ble hentet i Skuteviken – og var av dårligste kvalitet. Dette var billig og praktisk «slavefor», forteller Horgar.

Fra Afrika gikk neste etappe gikk til Karibien med slaver. De ble lenket fast under dekk, side om side, 60 cm bredde til menn, 40 cm til kvinner. Ved ankomst ble de slavene som hadde overlevd seilasen solgt. Deretter var det å fylle skipene med sukker og andre eksotiske varer som tobakk og tropisk tømmer – og returnere til Europa.

Bergensere satset hardt

Thormøhlen var den største av flere bergensredere i triangelfarten, men mange bergenske kjøpmenn satset på skipsfart. Noen redere hadde flere skip, men det var også utbredt med partsrederier med flere eiere. Triangelfarten var en svært viktig inntektskilde. Formuer ble bygget opp.

– Slavehandelen var viktig for mange bergensere. Vi var til stede på alle nivåer, helt frivillig, sier Horgar.

Råttent menneskesyn

– Den viktigste øyen i Dansk Vestindia i denne tiden var St. Thomas. Her lærte dansker og nordmenn bærekraftig slavedrift og sukkerproduksjon. Vi kan beskrive det som gründerånd med et råttent menneskesyn. Det var først med kolonialismen at rasisme ble et fenomen. Man hadde gjerne hatt fordommer mot «de andre» tidligere også, men det var først i kolonitiden at menneskeverdet ble vektet etter hudfargen. Slaver ble ansett som «løsøre», i likhet med husdyr og redskaper, sier Horgar.

Han forteller at av fangene som ble tatt i kriger og kidnappinger på det afrikanske fastlandet, døde ca. 70 prosent innen de ble solgt. Opptil tre måneders ventetid på de dansknorske fortene tok livet av 30 prosent av de gjenlevende. Selve overfarten til Karibien kostet livet for opp mot halvparten av slavene. De som kom levende frem, levde i gjennomsnitt ca. ti år i sin nye tilværelse. Danske og norske skip leverte 85.501 levende slaver til Vestindia. Omtrent like mange kom på skip fra andre nasjoner.

– Hvis vi regner bakover, betyr det at ca. 1,1 millioner afrikanere ble tatt til fange og fraktet bare til de dansk-norske koloniene for at europeerne skulle kunne spise sukker, sier Horgar.

Vil vaske det av

Han sier at dette er en del av historien europeere gjerne vil vaske av seg.

– Men selveste Ludvig Holberg var en av investorene?

– Det er en seiglivet myte. Holberg eide en aksje i et selskap i denne farten, men solgte den øyeblikkelig da han fant ut hvilke forferdelige forhold slavene måtte tåle, både under frakten til Karibien og etter at de var satt i knallhardt arbeid på øyene. Holberg må vi frikjenne. Verre er det med trøndernes store helt, Peter Wessel Tordenskjold som var jungmann på et dansk slaveskip i to år. Hans viktigste jobb var å sortere ut døde slaver fra lasten og kaste dem på havet. De som var alvorlig syke gikk samme vei. Ingen vits i å sløse maten bort på verdiløse slaver, mente man, sier Horgar.

Verdens syvende største

– Den dansknorske slaveflåten var verdens syvende største i den mest hektiske tiden. Likevel er slavehandelen retusjert vekk fra norsk historie og norsk selvbilde, slår forfatteren fast.

Det var bruk for folk i forskjellige roller for at den dansknorske kolonitiden skulle fungere.

– Det var mange norske guvernører, politifolk, slaveoppsynsmenn, soldater og ikke minst sjøfolk engasjert. Det gjaldt både på slaveskipene, på de karibiske plantasjene og festningene og på de dansknorske handelsfortene på kysten av det som i dag er Ghana. De kjøpte slaver av lokale høvdinger og «lagret» dem til de kunne selge dem videre til rederiene som seilte på Karibien, forklarer Horgar.

– Mange nordmenn, også fra Bergen og Vestlandet, jobbet i denne geskjeften lenge etter at slaveriet var opphevet og etter at Norge var havnet i union med Sverige, sier forfatteren.

Stutterier og opprør

Holdningen til hvordan slavene skulle «forvaltes» endret seg.

–Til å begynne med het det at en slave var å anse som en maskindel. Når den var utslitt, ble den skiftet. «Vedlikehold» var unødvendig. Men dette var en dyrt i lengden. Den dansknorske finansministeren Schimmelmann fikk derfor vedtatt endringer i 1793, etter over hundre års slavedrift. Det ble forbudt å slå i hjel sine egne slaver, de skulle vaksineres mot pest, og hver plantasje ble pålagt å ha stutterier for å avle frem egne slaver. Det ble ramaskrik i Karibien, slaveeierne ville ikke ha innblanding i hva de gjorde med sin egen eiendom, forklarer Horgar.

Etter et slaveopprør i 1848 ble alle slaver i de da danske koloniene i Karibien frigitt. Øyene sank straks ned i dyp fattigdom og danskene var ivrige etter å bli kvitt dem.

Flyktningkrisen

– Jeg synes det er viktig å vite noe om hvor vi kommer fra. Europa ramponerte Afrika fullstendig i denne perioden. Kolonialistene er rike og velfungerende nasjoner i dag, mens de som ble kolonisert er fattige og ofte kaotiske land. Kolonialismen fortsetter, bare i nye former. Det er her vi må lete for å forstå store deler av dagens flyktningkrise, sier Horgar.

(Saken fortsetter under)

Dansk Vestindia

Besto av de karibiske øyene St. Thomas, St. Jan og St. Croix.

Danske Vestindisk-guineisk Kompagni annekterte de to ubebodde øyene St. Thomas i 1672 og St. Jan i 1718. I 1733 ble St. Croix kjøpt fra franskmennene.

De tre øyene ble i 1754 solgt til kongen av Danmark-Norge.

I 1917 ble øyene solgt til USA for 25 millioner dollar. De er nå kjent som Jomfruøyene.

Bergenserne var først

En brokete forsamling av bergensere var de første som ble sendt for å befolke den karibiske øyen St. Thomas.

I november 1671 siger den danske seilskuten «Færø» med stygg slagside inn Vågen. Om bord er 190 dansker. De er plukket ut av myndighetene for å bygge opp et dansk-norsk samfunn i den nye kolonien.

Uvær i Nordsjøen har ført til at skipet sprang lekk, og nå må det repareres for å klare den tre måneder lange seilasen over Atlanterhavet. Danskene om bord kommer fra fengsler, fattighus og sinnssykeasyl i København. De er sluppet ut mot å forplikte seg til innsats i den nye dansk-norske kolonien. Vel på plass i Bergen rømmer de fleste og skjuler seg blant byens befolkning.

Etter tre måneder er «Færø» igjen seilingsklar, men nye kolonister må rekrutteres. Det hentes fanger fra Bergenhus, gjerne de med de lengste dommene. Fra Manufakturhuset rekrutteres fattige foreldreløse ungdommer, prostituerte og mentalt forstyrrede personer til antallet på 190 er fylt opp. Alle får frihet i bytte mot å forplikte seg til et visst antall års arbeid i Karibien.

Denne mangfoldige flokken bergensere og vestlendinger, med «enveisbillett», blir de første til å kolonisere den tropiske øyen.

De seiler i slutten av februar 1672 og ankommer St Thomas 25. mai. 77 av de 190 dør under seilasen. Når juli er over, er det bare 29 som fortsatt lever.

Den dansk-norske guvernøren skjønner at nordboere verken tåler klimaet eller tropesykdommene. Løsningen blir å gjøre som de andre kolonimaktene: hente slaver i Afrika.

Planen om å bygge opp «hvite» områder i Karibien må forlates.

Artikkeltags