Han burde vite hva han snakker om, 49-åringen som søkte lykken i Bergen i 1990 og som har drevet med standup i 21 år, 16 av dem på heltid.
– I 2015 sto det i BA at nå var det siste sjans til å se forestillingen din, «All verdens tid». I kveld spiller du den for 80. gang. Hva skjedde?
Roar Brekke smiler og strekker seg på sofaen i det koselige huset han bor i sammen med sin dansesamboer og barn i Stølegaten.
– Ja, jeg beklager så mye til alle som trodde de var ferdige med meg, sier han og ler.
For interessen for forestillingen var så stor at han fremdeles turnerer land og strand rundt med den, to og et halvt år etter premieren.
Tiden flyr
30 år gammel ble Roar Brekke far for første gang. Et halvt år senere døde hans far, 62 år gammel.
– Jeg var så vidt i startgropen med standup da min far gikk bort, han skjønte nok lite av det sønnen drev med, sier Brekke ettertenksomt. For det er nettopp tid som er gjennomgangstemaet i forestillingen han inntar Chagall med i kveld.
– Det er veldig rart, fordi lenge tenker du ikke over det, om du er 18, 23, 32, eller 38. Du føler fremdeles at du er tidlig i livet, sier Brekke og sukker:
– Det kan jeg ikke si lenger. Samtidig føler jeg at jeg har masse ugjort og mange planer og føler meg akkurat lik i dag som da jeg var 31. Samtidig: Jeg har holdt på med stand up siden forrige årtusen, ikke bare forrige århundre.
Tidsklemmen, tid og hvordan vi stresser gjennom hverdagen, er alle temaer under forestillingen, der Brekke også trekker paralleller tilbake til tid i sin egen barndom.
– Men jeg spiller også TV2-reporter som er forbannet siden den forbaskede «Mannen» aldri faller ned. Du vet, naturen har det ikke så travelt som vi har det i dag, den tar det med ro den, sier Brekke og ler.
Diskokongen fra Odda
Barndomshjemmet i Odda besto av mor som var hjelpepleier, far som var sløyd- og formingslærer på barneskolen, pluss to brødre og en søster.
– Og så minstemann som var desperat etter oppmerksomhet, sier Brekke om lille Roar.
Guttungen var flink i sport, kvikk faglig og leste mye. Men så var det denne galopperende munndiareen hans ...
«Roar er en kjekk og grei gutt, men litt av en pratemaskin», sto det i vurderingsboken.
– Jeg hadde problemer med å holde munn når ikke det var tre større som kunne dytte meg ned litt.
Resultatet var en voldsom omgang kjeft fra faren og en angrende synder som lovte bot og bedring.
– Du stakk deg ut i Odda?
– Det gjorde jeg nok helt klart, innrømmer han gjerne og forteller om danseinteressen som tidlig ble en hobby.
– Jeg hadde teater som valgfag på ungdomsskolen og begynte med diskodans. Jeg hadde dansesko med meg på diskoteket, mens guttaboys i Odda stilte i vernesko, sier han og ler.
For hadde guttungen fra Odda lyst til å gjøre noe som hans sambygdinger ikke syntes om, så gjorde han det like godt for det.
– Jeg har ikke hatt noe sånt voldsomt behov for å forsvinne i mengden. Hvis folk syntes det jeg gjorde var pussig, fikk det være deres problem.
Dessuten sørget Brekke for å bli diskokonge tre år på rad og var særdeles fornøyd med premien.
– Jeg vant tur til Syden tre år på rad, gliser han.
Smelteverket
Etter videregående og militæret, gjorde Brekke som så mange andre i Odda: Fikk seg jobb på smelteverket. Her var det ingen kjære mor, med tungt, hardt og kjedelig rutinearbeid.
– Jeg husker jeg tenkte «dette kan ikke jeg holde på med resten av livet. Til det har jeg for mye lopper i blodet og vil se verden.»
Svaret ble ett år på Romerike Folkehøgskole, Norges svar på Fame-skolen. Her gikk Brekke sammen med blant annet Jonas Rønning og Atle Antonsen, sistnevnte delte han rom med.
– Jeg har selvsagt lært ham alt han kan, sier han med et ertelystent blikk.
Debuten som standupkomiker kom på en venninnes 30-års bursdagsfest i Oslo, sammen med en av nestorene i stand up miljøet i Norge, Eddie Eidsvåg.
– Jeg hadde selvsagt et superpositivt publikum, men jeg husker at jeg tenkte «dette har jeg lyst til å gjøre igjen».
Tilbake i Bergen fikk han prøve seg noen ganger på Nansen. Puben som på det tidspunktet ble drevet av Elina Krantz, som senere har blitt «gudmor» for mange norske komikere.
Så ringte kompis Jonas Rønning og ba Brekke ta turen over fjellet for en jobb på Christian Kvart.
– Da hadde jeg min første «bombejobb». Det ble veldig, veldig stille, sier han og beskriver hvordan han som ubeskrevet blad skulle innta hovedstadens komiscene.
– Det er det som er med standup, du skiller klinten fra hveten. Du tenker enten at «dette var så pinlig at dette gjør jeg aldri igjen», eller «pinadø, dette skal jeg vise at jeg kan bedre».
Saken fortsetter under bildet.
Uskreven kontrakt
Lyset i ansiktet. En mikrofon og deg selv. Det er det du har å stille opp med som standup komiker.
– En sårbar situasjon?
– Ja. Også fordi at det er dine egne svakheter, uvaner og rare opplevelser du tar tak i. Hvis folk da sier at «nei, vi vil ikke være med deg på dine tanker», så blir det en veldig personlig følelse, sier han.
Samtidig er det følelsen av å hoppe uten verken sikkerhetsnett eller fallskjerm, som gjør yrket så tilfredsstillende. Som når han snakker med publikum under forestillingen.
– Kommer det noe morsomt da, er det fordi det skjer her og nå. Da må du lytte til magefølelsen og gå på instinkt.
De beste øyeblikkene er kontakten mellom Brekke og publikum, hvis alt stemmer.
– Det handler om å lage en usagt kontrakt med publikum om at nå skal vi tøyse litt sammen. Jeg prater litt med deg og du gir litt av deg selv og så ser vi om vi får noe gøy ut av det, sier Brekke som tidligere har gjort flere helaftens show.
Saken fortsetter under bildet.
Vinterveiens helter
Det siste året har Roar Brekke gjort seg bemerket på Facebook med en rekke videoer der han parodierer to andre kjente oddinger, Lothepus og Thord Paulsen.
Sistnevnte kjent fra National Geographical serien «Vinterveiens helter», og verdens mest sjarmerende «odda-english».
– Jeg synes det er gøy å ta disse oddingene på kornet. Oddingenes natur er en ekte, jordnær, «rett fra leveren» holdning til ting. Det gjelder enten det er damer eller mannfolk. Er du venn med en odding, så har du en ekte venn, som ikke vil gå bak ryggen din.
Etter å ha avsluttet turneen med «All verdens tid» en gang ute i mars, har Brekke allerede avtaleboken full. Blant mye annet skal han holde foredrag om det å våge reise seg i en forsamling.
– Etter snart 20 år har jeg en del tips og triks for å fange et publikum. Hvis jeg kan hjelpe til og gjøre det litt lettere for folk, så hadde det vært gøy.
Ellers står firmaoppdrag, konferansierjobber og skriving på det som forhåpentligvis blir et nytt show på timeplanen fremover.
– Ideelt sett burde jeg satt en dato ett år frem i tid her og nå, for å gi meg selv et spark i baken i forhold til skriving, men jeg vet ikke om jeg tør, eller har et sikkert lokale ennå, sier han og ler.
Brekke omtaler gjerne jobben sin som å drive med «tull og tøys», men derfra til å få seg en streit «ni til fire jobb»? Nei, den sitter langt inne.
– Du vet, jeg er bortskjemt med å bare jobbe en time om dagen. Det er full arbeidsdag for meg det, sier han og ler hjertelig.
– Dessuten, smelteverket er nedlagt, så jeg kan ikke gå tilbake dit.