Marte (25) fikk sjokk da hun kom ut fra sykehuset

    Av
    Artikkelen er over 3 år gammel

    Se den rørende videoen.

    DEL

    LeserbrevDenne teksten ble først publisert på Marte Sæbø Johansens blogg.

    Tirsdag gikk jeg ut av Parkbygget ved Haukeland, med min åttende og siste cellegiftkur i kroppen. Forhåpentligvis den siste cellegiftkuren noen gang. Da jeg spaserte ut fra Haukeland sammen med pappa og min kjære samboer, ble jeg møtt av den største og mest rørende overraskelsen jeg noen gang har opplevd. Mer om det nedover i innlegget, men først et lite tilbakeblikk.

    Seks måneder og åtte dager har gått siden jeg fikk beskjeden som forandret livet mitt fullstendig. Fire ord som snudde verden på hodet, fire ord som var min største frykt i livet. Ja. Du har kreft, Marte.

    Kaos, sjokk, tårer. Håpløshet, uvisshet, fortvilelse. Dødsangst. Jeg hadde blitt rammet av sykdommen som hadde vært min største frykt, min verste fiende, min ekleste bekymring. Den samme jævla sykdommen som hadde tatt fra meg mamma før jeg rakk å fylle 13 år.

    Les også: Marte kjemper mot brystkreften, men trener beinhardt 

    Jeg husker øyeblikket som om det skulle ha vært i går. Familien og samboeren min som kom løpende inn fra venterommet, sjokk, vantro. Bestevennen min som satt gråtende på trappen utenfor leiligheten vår da vi kom hjem fra Haukeland. De usikre timene og dagene som fulgte, en helt ny hverdag, et helt nytt liv.

    Ukene som gikk. Nye og mangfoldige undersøkelser, operasjon, behandlingsplan for veien videre. Jeg husker fortsatt ordene til den dyktige kirurgen som hadde operert ut svulsten. "Det blir mye behandling i tiden fremover, Marte. Men vi har god behandling for alt med den type kreft du har." Der og da kjentes ordene ut som en mager trøst. Åtte cellegiftkurer. Herceptinsprøyter. Stråling. Hormonbehandling. Det var så mye, så omfattende, så voldsomt.

    Jeg gråt. Mest fordi at åtte cellegiftkurer virket så uendelig mye. Telte på fingrene. Åtte kurer, én hver tredje uke. Ferdig i mai, dersom alt gikk etter planen. Mai. Det kjentes så fjernt ut. Vi var jo knapt i desember, kalde og grå desember.

    Jeg bestemte meg for å ta behandling for behandling. Prøve å ikke se for langt frem, men heller krysse av for hver gjennomførte cellegiftkur. Da jeg passerte fire kurer og var halvveis, merket jeg hvor fort de siste månedene faktisk hadde gått. En stor motivasjon for de neste fire kurene, en ny type cellegift enn de fire forrige.

    Og jammen gikk de neste fire kurene også ganske fort. I desember skrev jeg på bloggen om hvor mye jeg gledet meg til mai; "Når jeg tar min aller siste cellegiftkur, har det blitt vår. En av mine absolutte favorittårstider, med sine lysere dager, mildere vær, sommerens første velkomstkomité. Da er den lange, mørke vinteren med cellegift over, og - klisjéfylt nok - kan håret mitt begynne å gro, som vårblomstene :)"

    Mai kom. Det samme gjorde lysere og varmere dager, sammen med håret mitt og vårblomstene. For den 10. mai våknet jeg til strålende sol, mangfoldige varmegrader, og med en real bustete hårsveis :)

    Den åttende og siste cellegiftkuren på Haukeland skulle gjennomføres, med min kjære pappa, bestevenninne, samt samboer ved min side. Lite visste jeg at de satt med en hemmelighet som de hadde holdt i flere uker.

    Samboer Jørgen, bestevenninne Trine og pappa før siste cellegiftkur.

    Samboer Jørgen, bestevenninne Trine og pappa før siste cellegiftkur.

    For da den åttende og siste dosen med cellegift var på plass i kroppen min, og vi spaserte samlet ut av Parkbygget på Haukeland, ble jeg møtt av den mest rørende og uforglemmelige overraskelsen jeg noen gang har opplevd.

    Utenfor Haukeland stod nemlig hele den fantastiske familien min fra Haugesund, med blomster, ballonger, flagg, gaver og jubel. De hadde tatt turen fra Haugesund for å passere målstreken sammen med meg!

    Det har vært uttalig mye tårer det siste halve året. Men tirsdag 10. mai ble det defintivt satt ny norsk grinerekord <3

    Å passere cellegiftmålstreken sammen med de viktigste menneskene i livet mitt, kommer jeg aldri noensinne til å glemme. Og først der og da forstod jeg hvor nær jeg er målstreken om å bli helt frisk og kreftfri.

    Det har vært et vanvittig tøft og spesielt halvt år. Gode dager, optimistiske dager, gledestårer. Tunge dager, beintøffe situasjoner, vonde tårer. Dager hvor jeg har følt meg frisk, motivert og glad. Dager hvor jeg har vært motløs, dårlig, fortvilet. Men hver eneste dag har jeg kjent på hvor ubeskrivelig viktig og godt det har vært å ha så mye støtte rundt meg. Fra verdens beste samboer, familie og venner, fra bekjente og ukjente som har heiet på meg hele vegen. Jeg har lest og tatt til meg hvert eneste ord, funnet enormt god støtte i å dele dette halve året med dere. Har ikke følt meg alene et eneste sekund, takket være verdens beste heiagjeng. Jeg føler meg uendelig takknemlig og heldig. TUSEN TUSEN TAKK<3.

    Jeg skal fortsette å blogge om behandlingen og veien videre - planen er å skrive oftere enn før, så fort formen tillater det.

    Fortsatt gjenstår det mye behandling i tiden fremover, men for meg er den største og viktigste veien tilbakelagt;

    Åtte cellegiftkurer er gjennomført. Nå skal jeg bli helt frisk.

    Artikkeltags