Kåsøren var opptatt av at han måtte bli voksen før han skjønte at han hadde gått glipp av mye fordi foreldrene ikke hadde prioritert anskaffelse av litteratur.

For meg har det på en måte vært motsatt. I oppveksten min var det helt naturlig til stadighet å dunke borti fulle bokhyller. Og det er trolig forklaringen på at jeg fortsatte med det da jeg fikk mitt eget tak over hodet. De jeg har levd sammen med har også hatt det på den måten, og det har fortsatt i neste generasjon.

Som du skjønner har det derfor vært svært mange bøker i mitt liv. Bøker som de siste årene har skapt en rekke tunge stunder for meg og de rundt meg. Tunge stunder som den ulykkelige radiokåsøren har vært forskånet for. Da jeg hørte ham beklage seg over en boktom oppvekst, sa jeg høyt til radioen at kåsøren var helt på bærtur.

I stedet for å syte burde han takke sine foreldre for at de kanskje tenkte på fremtiden hans – og ikke lot ham vokse opp i et privat bibliotek. På et eller annet tidspunkt ville han da måtte lide.

For det hele er ganske så logisk. En eller annen gang dør dine foreldre. Svært ofte skjer det i en tid der du selv har anskaffet deg mange ting og bøker. Og din samboer har gjort det samme. Og dine barn. Det er da du skal tømme huset etter dine foreldre, og hvis vi ser bort fra alle problemene med ting, så etterlater de seg også ofte svært mange bøker.

Noen utdaterte, mange gode, dessuten klenodier; klassikere i flott skinn, førsteutgaver av storheter osv. Dessuten bøker du husker svært godt fra barndommen og ungdommen, med personlige hilsener fra avdøde mennesker du var glad i. Felles for nesten alle disse bøkene er at du neppe kommer til å lese dem igjen.

Etter flere runder med tvil ender det som oftest opp med at de fleste bøkene blir tatt vare på. I et kott, på et loft, i en kjeller. De er rett og slett for viktige til å bli fullstendig borte fra livet ditt. Men du kan heller ikke fjerne dine egne for å gi bokhylleplass til de du har arvet.

Så kommer det en dag der du selv skal flytte. Ofte til en mindre bolig. Der skal det være plass både til dine, din samboers og de bøkene dine etterkommere ikke tok med seg. Samt de du har arvet og som har tatt opp plass rundt om i kott, loft og kjellere.

Det er da du innser at mange bøker må ut av livet ditt. Og så tilbyr du dem til venner, bekjente, Fretex og andre som tar imot det brukte. Du har mannet deg opp, og følt deg både snill og trist som har bestemt deg for å la andre få glede av bokskattene du har tatt vare på i så mange år.

Les også

Slik kan politiet også løse Isdalsmysteriet

En stund vurderte jeg faktisk å gi bort alle Morgan Kane-bøkene mine også. Men innså at det var de som fikk meg inn i litteraturens vidunderlige verden. Som fikk meg til å lese langt mer viktig litteratur.

Men hva skjedde da jeg skulle gi bort kassevis av andre bøker? Ingen ville ha. Venner og bekjente ristet på hodet. De hadde bokproblemer nok som det var. Også bruktmarkedet var negativt.

Selv ikke Hamsun, Ibsen og andre storheter sa noen ja til. Bruktbutikkene sa bare ja til krim, og det finnes knapt antikvariater mer.

Det var ved en av avfallscontainerne for papir det gikk opp for meg at bokbålenes tid ikke er forbi. Jeg tenker ikke på de idiotene som brenner Koranen, eller politiske tullinger i USA som brenner bøker fordi de mener de er upassende.

Jeg tenker på oss vanlige fra andre hjem enn han radiokåsørens. På oss som har tusenvis av bøker, og må kvitte oss med mange av dem. Vi er de nye bokbrennerne. Ikke bokstavelig talt. Det er nesten verre det vi må gjøre. Vi må slenge bokskattene inn i containere, med visshet om at de snart blir hentet og klemt sammen til en seig masse, og kanskje blir til en skoeske eller en flyttekartong, uten de ordene bøkene inneholdt.

De siste årene har jeg følt meg som en gestapist og en bøddel. Først når jeg har pekt ut de som må dø. Og så når jeg har slengt dem inn til der bøddelen kommer for å hente dem. Jeg har sagt unnskyld til en rekke dyktige forfattere og biografer.

Jeg har også angret og benådet for eksempel både «Knerten»-bøkene til Anne-Cath. Vestly og pocketutgaver av Agnar Mykle, Jens Bjørneboe og andre slitte bøker jeg kunne lastet ned eller lånt på biblioteket. Jeg har benådet dem som gode minner fra barndom og ungdom. Umulig å gjøre dem om til skoesker eller flyttekartonger.

Jo, jeg vet vi lever i en annen tid nå. Jeg har sett hyllene til unge samboerpar, fylt opp av alt annet enn bøker. Jeg vet at papirboktiden er over hos stadig flere. At leselysten er på retur, og at lydbøker og nettet tar mer og mer over for papiret. Men må det være så dramatisk som det er nå? At vi rett og slett må lage bokbål av litteratur som fortjener en langt bedre skjebne? Fordi ingen lenger skaper plass til bøker i papir.

Trøsten min er at vinyl kom tilbake i musikkhyllene. En gang vil du kanskje angre på at du takket nei til Amalie Skrams samlede verker, for å gi plass til en stadig større TV-skjerm. Takket nei og gjorde «Hellemyrsfolket» om til en dum pappkartong. Kanskje vil du en gang innse at det var galt av deg å lese for barna dine fra en skjerm. At du ikke tok dem inn i papirets vidunderlige verden.